Vi er en del av havet og havet er en del av oss.

• 71 % av jordens overflate er dekket med hav.
• 54 % av jordens overflate utgjør havdybder mellom 3000 og 6000 meter.
• Det største målte havdypet (11520 meter) er Marianergraven utenfor øya Guam i Stillehavet.

Sjøvannets karakter er bestemt ut i fra en rekke forhold. De viktigste påvirkningsfaktorene er jordrotasjonen, vind, horisontale og vertikale havstrømmer, tidevannsstrømmer, temperatur, saltinnhold, gassinnhold, gjødselstoffer og sjøvannets evne til å slippe gjennom lys.

De ulike organismer er tilpasset disse påvirkningsfaktorene.

Havbunnen er for det meste dekket med tykke lag av ulike former for sedimenter. På samme måte som isen har formet fjorder og daler over vann, har den også påvirket landskapet under vann. Mange er for eksempel kjent med at bunnen av Nordsjøen har ligget over havets nivå og vært "dryland".

Fjordene deles ofte inn enten som åpne fjorder eller terskelfjorder. Terskelfjorder er grunn i innløpet (f.eks. poller) og hindrer en del av den frie sirkulasjonen. I enkelte tilfeller fører det til at bunnvannet råtner.

(Noe av faktaopplysningene er hentet fra: Ola Breen; Oseanografi, Fabritius forlag. Resten har vi "søget fra eget brøst".

STRØM

Golfstrømmen er den nordatlantiske strømmen som vi omdøper til Atlanterhavsstrømmen når den siger inn mellom Færøyene og Skottland og går inn i et komplekst strømsystem i Nordsjøen og Norskehavet. Overflatestrømmene er påvirket av ulike trykkfordelinger i sjøen.

Den nordlige og sørlige ekvorialstrømmen blir først og fremst satt i gang av henholdsvis nordøst- og sørøstpassaten (vinder som oppstår bl.a. av jordrotasjonen). Lokale vindforhold skaper også lokale overflatestrømmer.

Fralandsvind skaper i tillegg til en lokal strøm fra land, også en oppstrøm av dypere vann nær land. Ved pålandsvind kan effekten bli motsatt.

De vertikale strømmene er påvirket av sykloniske eller antisykloniske forhold, saltholdighet og temperatur. Sykloniske strømmer er sirkelstrømmer som går mot urviseren, og antisykloniske strømmer "med klokken". Antisykloniske havområder er som ørkener med lite vertikale utskiftinger av vannet, men i sykloniske strømmer kommer det opp næringsrikt vann fra dypet. Det er først og fremst i sykloniske områder våre matnyttige fisk henger sin næring.

En annen viktig og interessant strøm er den såkalte vertikal konvensjonen.

Når for eksempel overflatelaget i sjøen blir avkjølt, siger dette kalde vannet ned, og fører til at det varmere bunnvannet kommer til overflaten. Denne strømmen kalles for vertikal konvensjon og er svært viktig i forhold til utskifting av bunnvann med lavt oksygeninnhold men ofte mye næringssalter som fungerer som gjødsel for planteplankton i overflaten.

Denne vertikal konvensjonen kan fungere lokalt i små fjorder og poller på grunt vann (og i ferskvann), men også helt ned til 300 meter ved enkelte havområder.

I de store verdenshavene råtner aldri vannet siden det er i konstant men sein bevegelse. Som eksempel har man funnet ut at dypvannet i Stillehavet blir fornyet i løpet av ca.1400 år, og i Atlanterhavet omtrent halvparten av tiden.

TIDEVANN

Månen og solen trekker til seg havoverflaten, og når de er på samme side av jordkloden får vi springflo.

Det er ca. 6 timer mellom flo og fjære. Når det flør og havet stiger, siger vannet inn i fjordene våre. Ofte er det god sikt i sjøen når det flør, og deretter dårligere sikt når fjordvannet renner ut under fjærende sjø. Dette kan i perioder være omvendt når det er store planktonoppblomstringer i den ytre skjærgården. Dette fenomenet opplever vi somregel på Norskekysten på forsommeren når det inntreffer enorme oppblomstringer av kalkflagellater (en type planteplankton).

De lokale tidevannsstrømmene som fører med seg/samler dyreplankton danner viktige spisesteder for fisk, og man finner ofte store stimer av sild, pale (sei) som sammen med lyr og torsk i overgangen mellom hovedstrøm og bakevjer.

Når uv-jegere jakter i tidevanns-strømmer, planlegger de ofte turen etter tidevannstabellen. På den måten kan man legge opp en strategisk jaktløype.

LYS

Sollyset gir liv både på land og i sjøen. Plantene kan bare vokse og produsere mat så lenge det er nok lys. Sollyset blir svakere jo dypere vi kommer ned i sjøen, og veksten av plantene (planteplankton og alger) avtar derfor tilsvarende med dypet.

Lyset som treffer overflaten blir brutt, og desto lavere solen står, dess mindre av lyset trenger ned i havet.

Plankton og partikler i sjøen absorberer lys, og det blir fort mørkt i sjøen i perioder med mye plankton. Fargene fra overflatelyset blir også absorbert. Rødfargen absorberes mest, deretter, gult, blått og til slutt grønt. Skal man som dykker se farger i sjøen noe særlig dypere enn 10 meter, må man ha med seg kunstig lys.

I klart sjøvann vil et menneskeøye normalt oppfatte lys til et dyp på ca. 250 meter. En del fisker oppfatter lys mye bedre enn mennesker.

TEMPERATUR

Strålingsenergien fra sollyset trenger bare ned i det øverste vannlaget. 90 % av denne energien er fanget opp i løpet av de fire øverste metrene. Dette betyr at det bare er det aller øverste vannlaget som blir oppvarmet ved direkte stråling.

Havoverflaten mottar også varme ved direkte kontakt med varmere luft, men denne effekten betyr svært lite i forhold til strålingsenergien fra sollyset. Fordampning fra havoverflaten er den faktor som spiller størst rolle for avkjølingen. Fordampningen er størst i områder der varmt vann blir transportert mot polene.

Havstrømmene spiller også en svært viktig rolle for hvordan temperaturforholdene blir både i de forskjellige hav -og landområder. De varmeste havområdene er ved ekvator og ligger mellom 28 og 29 grader C.

De kaldeste områdene finnes ved Nordpolbassenget og Antarktis, på rundt -1,7 grader C, som er nær frysepunktet for saltvannet. Temperaturen er for fisken den miljøfaktor som er lettest å bestemme. Fiskens oppførsel i gytetiden er vesentlig bestemt av temperaturen. Forskjellen mellom høyeste sommertemperatur og laveste vintertemperatur er alltid størst i overflaten og avtar raskt nedover i sjøen.

Konsentrasjonen av mat for fisken avhenger av temperaturen, og i den varme årstid når beitingen foregår vil dette bestemme hvor fisken er å finne. De beste fiskeplassene er gjerne i grenseområder mellom to strømmer, i områder med oppstrømming fra dypet eller i syklonområder.

GASS

Luft og andre gasser løser seg i vann, og oppløseligheten av de forskjellige gassene er avhengig av temperaturen. Kaldt vann løser mer gass enn varmt vann.

Oksygenet som er svært viktig for alt liv i havet, løses lettere i sjøvann enn nitrogen. Sjøvann inneholder halvparten så mye oksygen som nitrogen. I luft er det fjerdeparten så mye oksygen som nitrogen. Sjøen innholder også karbondioksyd. Mesteparten av gassene får sjøen fra atmosfæren, og det er derfor i overflatevannet at utvekslingen foregår.

I sjøvannet er det et visst forbruk av oksygen. Det er dyr som ånder og organiske stoffer som råtner. Sjøvann som ikke har vært på overflaten på lang tid vil ha lavt oksygeninnhold.

I dype terskelfjorder er utskiftingen så dårlig at vannet råtner og det stinker av hydrogensuflid av dette bunnvannet.

Om våren produserer plankton i overflatelagene også store mengder oksygen og forbruker CO2. Nitrogen påvirkes ikke av levende organismer i sjøen. I tropiske og subtropiske områder er det svært lave verdier av oksygeninnhold i sjøen.

SALT

Mesteparten av verdenshavene inneholder 35 promille salt (35 gram pr. 1000 gram sjøvann). Det meste av saltene er natriumklorid (koksalt).

Overflatelag og til ved hav og i kystnære områder er påvirket mye av nedbør. Derfor finner vi som oftest en langt lavere saltholdighet ved overflaten langs kysten vår. Det gjelder for øvrig ikke ved ekvator der fordampningen ofte er større enn nedbørsmengden, og man kan få en høyest saltholdighet i overflaten.

LYD

Lyden i luft går med ca.330 meter i sekundet. I vann forplanter lyden seg med ca. 1450 meter i sekundet. Når vi hører lyder under vann klarer ikke mennesker å retningsbestemme lydkilden eller bedømme hvor langt unna den er. Dette skyldes at vårt øre er festet til kraniet, og lydbølgene under vann kommer fra alle kanter omtrent samtidig og gir resonans i hodeskallen. For å unngå dette er øret hos foreksempel tannhvalene isolert fra kraniet, slik at de kan retningsbestemme lydkilden.

Det er et stort spekter av lyder under vann som menneskeøret ikke oppfatter. Menneskets hørsel oppfatter svingninger mellom 200 og 16 kHz. Til sammenligning hører foreksempel spekkhoggere lyder mellom 500 Hz og over 100 kHz.

Spekkhoggere oppfatter svært svake lyder, og de kan høre hverandre over en avstand på minst 24 km. De bruker hørselen både når de kommuniserer med artsfrender og når de jakter. Lyd gir også viktig informasjon når dyrene skal orientere seg. Det kan være lyden av bølgeslag mot en kystlinje, is i bevegelse, eller suset fra et elveløp. (kilde: John Stenersen og Tiu Simila; "Spekkhoggere" Tringa forlag)

FORURENSNING

En snikende, usynlig og høyst reel trussel mot det marine livet, sjøpattedyr og mennesker, er forurensning.

I mer enn et halvt århundre har vi dumpet et mangfold av miljøgifter i naturen, og mange av dem har funnet veien ut i havet. Flere av disse er stoffer som ikke brytes ned, men som akkumuleres oppover i næringskjeden. De tas opp i plankton, som igjen spises av fisk som til slutt spises av marine pattedyr og mennesker.

Siden verken fisken eller pattedyrene har mulighet til å kvitte seg med giftstoffene, øker konsentrasjonen i hvert ledd. Hvordan de ulike giftstoffene påvirker organismen vet man foreløpig lite om. Som regel finner man en hel coctail av ulike miljøgifter i prøvene fra marine pattedyr, og et flertall av disse stoffene viser seg å føre til reproduksjonssvikt og nedsatt immunforsvar. (kilde: John Stenersen og Tiu Simila; "Spekkhoggere" Tringa forlag).

En miljøgift man finner i tildels store konsentrasjoner nær industriutslipp og byer, er PCB. Som svært mange miljøgifter binder denne seg til fett, og man bør derfor unngå å spise feit fisk som f.eks. ål i bynære områder. Man bør også unngå å spise lever fra fisk i slike områder. Selv i vårt tilsynelatende opplyste samfunn, fortsetter vi med å spy ut endel miljøgifter. En problemstilling er foreksempel utslipp av mange suspekte giftstoffer fra sykehus. Her vil vi spesielt stille et stort spørsmålstegn ved ubehandlet avløpsvann i forbindelse med cellegift-kurer.

Det foregår også giftdumping langs Norskekysten. Som eksempel blir det ved Malmøykalven i Oslofjorden dumpet livsfarlig slam.

Det har en rekke ganger vært målt forhøyede kvikksølvmengder utenfor deponiet ved målepunkter. Dette viser at de svært flyktige miljøgiftene sprer seg i indre Oslofjord. Resultatet er at kvikksølv taes opp av smådyr, som igjen spises av fisk og blåskjell, og til slutt havner på folks matbord. (kilde: Norges Miljøvernforbund 2006, www.miljovernforbundet.no)

Ellers er det svært betenkelig og skremmende at radioaktivt avfall fra Sellafield-anlegget i Storbritannia, er lett å spore langs Norskekysten. I tillegg klarer vi selv å slippe ut radioaktivt avfall i sjøen, foreksempel fra CCB- basen ved Ågotnes utenfor Bergen. Radioaktivit sjøvann har en halveringstid på rundt 1600 år.

Den utstrakte oljeutvinningen i Nordsjøen og Norskehavet er også en reel trussel mot det marine livet. Det samme gjelder oljetransporten langs Norskekysten. Store oljeutslipp vil få dramatiske konsekvenser. Svært ofte inntreffer oljeutslipp i forbindelse med dårlig vær, som foreksempel skipshavari. Ved svært tøffe værforhold (storm/orkan) blir derfor også oppryddingsarbeidet enten umulig eller svært vanskelig.

Stadig fler reiser over store avstander i fly, bare for å svi av litt penger på fornøyelsen ved å prute fattige innbyggere i u-land. Som eksempel på den store forurensningen flytrafikken tilsvarer vil bare en minitur til nabobyen vår London gjøre deg personlig ansvarlig for et halvt tonn CO2 (kilde: mittklima.no).

I vår grådighet etter stadig mer energi og et liv i materiell luksus, kan prisen bli svært høy å betale i etterkant.

Fiskeoppdrett er et miljøproblem i seg selv.

Slik oppdrettsnæringen har utviklet seg til storindustri gjennom grådighetskultur og profittfokus, har den blitt en trussel for miljøet.

Noen momenter her er:

1. Tre fisker blir til en. Det motsatte av matproduksjon. Du trenger 3 kg fisk for å produsere 1 kg laks.

2. Kun et luksusprodukt for de i verden som har god råd.

3. Truer villfiskbestanden med genetisk forurensning og sykdommer.

4.Soyaprotein blir kjøpt inn fra Brasil som bestanddel i fiskeforet. For å dyrke soya hugges regnskog.

5.Store uttaket av fiskemel fra Nordsjøen skaper ubalanse i hele økosystemet.

6.Fuglelivet og villfisk lider av for lite tobis/sil og sjøfuglbestanden er på dramatisk nedgang.

7.Oppdrettsfisken blir behandlet som svømmende pengesedler, fremfor levende vesen.

I min ungdom jobbet jeg seks år i akvakulturnæringen deriblant to år på Havforskningsinstituttet. I de senere år har jeg fått hele næringen i vrangstrupen. Næringen sliter med store utfordringer som de færreste av dem er klar over selv.

PLANKTON

(kilde:Bjørn Myklebust, Planter og Dyr i sjøen)

Sjøvann inneholder alltid mye krimskrams, som foreksempel bakterier, virus, planteplankton, dyreplankton, miljøgifter, salter, grunnstoffer, fiskelarver og av og til mennesker.

Det er likevel planktonet uv-jegeren kanskje er mest opptatt av i hverdagen. Plankton betyr "det som driver", og deles inn i to hovedgrupper; planteplankton og dyreplankton.

Begrepet "Alger" brukes ofte misvisende om plankton, men alger er som regel fastvoksende. Altså tang og tare. Disse deles inn i grønnalger, brunalger og rødalger.

Planteplankton

Dette består av mikroskopiske, encellete planter. De største kan bli bortimot 1/2 mm, mend de minste kan gå ned i 1/1000 mm.

Planteplanktonet må som andre planter ha lys, og de finnes derfor bare nær vannoverflaten. Av planteplanktonet har vi tre hovedgrupper: Kalkflagellater, Fureflagellater og Kiselalger. Flagellatene er encellete og mikroskopiske. De har ett eller to svinghår som ved sin bevegelse driver organismen frem.

Når lysmengden øker om våren starter årets første planktonoppblomstring. De bruker det næringsrike sjøvannet som har kommet opp på grunt vann etter høstens og vinterens vertikale omveltninger av vannmassene. Lys, gjødselstoffer og CO2 er gull-godt for plantene.

Kalkflagellater

Disse flagellatene hører til våre minste planktonorganismer. Diameteren er høyst 3/100 mm, og de passerer gjennom de fineste planktonhåver. Derfor var de lenge ukjente, men skallene av dem hadde en funnet i bunnavleiringer. Utsiden av cellen er demlig dekt med fine kalkplater. Og når flagellatene dør, synker skallene til bunns og avleirer seg der. Kalkflagellatene er brune, men har også klorofyll. På steder der temperaturen i sjøen om sommeren blir ekstra høy, kan kalkflagellatene opptre i slike mengder at sjøen blir melket og grønnaktig av farge.

Fureflagellater

Disse har et cellulosepanser, og det ytre skjelettet kan være forsynt med lister og kammer, og være trukket ut i lange horn (hornalger). Dette er utstyr som tjener til å forstørre overflaten og øke sveveevnen. Fargen på fureflagellatene er vanligvis gulbrun, og ofte kan de opptre i slike mengder at havet tar farge av dem. De har også klorofyll. Fureflagellatene opptrer i størst mengde om høsten. Mange fureflagellater har evne til å sende ut lys, og er derfor en av årsakene til morild.

Noen flagellater kan være giftige. Dette kan føre til at foreksempel blåskjell og østers i perioder er giftige (sjekk www.matilsynet.no).

Kiselalger

Celleveggen til kiselalgene er av kisel, og cellene blir derfor nokså tunge. Dette kompenserer de ved lange hår. eller ved at cellene er store og væskefylte. Andre celler er rørformete med skjeve spisser som skjener i sjøen og skaper lav synkehastighet.

Fargen på kiselalgene er gul eller gulbrun. I perioder med stor oppblomstring blir sjøen farget av dette planktonet. Kiselalgene er også viktig næring for smådyra i havet. Flere typer kiselager skiller ut slim som gjør at de binder seg sammen i store kolonier. Vi kan derfor se slike kolonier med det blotte øye.

Dyreplankton

Dyreplanktonet er som regel større enn planteplanktonet. Manetene er de største av dyreplanktonet. Svært mye av dyreplanktonet er krepsdyrl, og de største gruppene her er loppekreps og lyskreps. Loppekreps er mellom 1 og 5 mm, og her har vi den velkjente raudåta som kan forekomme i svært store mengder og betyr mye for de store fiskestimene av sild og pale (sei). Ellers har vi krill (lyskreps) som er hele 1-4 cm lange, og er føde for fisk og hval. I dyreplanktonet finnes også pilormer, vingesnegler, samt larver fra bunndyr (snegler, muslinger, sjøstjerner, ilekjær, rur, krabber og makker).

Hovednæringen for alle disse dyrene er planteplankton. Selv 4 cm lange krill kan ha magen stappfull av kiselalger.

Når vi dykker kan man oppleve følgende fenomen: Tidlig om våren eksploderer oppblomstringen av planteplankton, f.eks. kiselalger. Sjøen blir helt farget og sikten er dritdårlig. Deretter begynner dyreplankton å beite ned planteplanktonet, partiklene (dyreplanktonet) blir grovere og sikten bedrer seg radikalt.

ALGER

Alger deles inn i grønnalger, brunalger og rødalger. De vokser på land og installasjoner i de øverste vannmassene.

Vi kaller de som oftest tang og tare, og det finnes et stort spekter av forskjellige arter. De fleste av tang-sortene er spiselige, og inneholder mye jod og mineraler. Flere steder langs kysten har det drevet taretråling for eksport, og det er omdiskutert hvordan dette påvirker miljøet.