Frivannsliv.no - Undervannsjakt og dykketeknikk

Aktiviteten krever få forkunnskaper, bare man følger noen enkle sikkerhetsregler, bruker fornuften og kjenner sine egne begrensinger.

Erfarne og godt trente fridykkere jakter helt ned mot 20 meters dyp men man kan få solide fangster bare få meter under overflaten. Relativ grunne steder med strøm og kaldt klart havvann er de beste fiskeplassene.

Her på Vestlandet i ytre kyststrøk er forholdene svært gode, med tareskoger og skjellsandbunn.

En god regel er å ta vare på det en fanger/plukker, samt å avlive og bløgge fisken med en gang.

De vanligste fiskeslag man får under UV jakt er:

I tillegg får vi innimellom makrell, sild, ål, lomre, skrubbe, m.fl. Laks og sjøørret ser vi innimellom, men disse er fredet for UV-jakt.

Vi bruker stort sett bare strikkharpun på jakt etter fisk. Et slikt harpungevær finnes i flere størrelser, og må behandles med stor respekt. Lyster (noen sier "Hawaislynge") er greit hvis en utelukkende går etter bunnfisk. Når vi har funnet en fiskestim siger vi rolig gjennom den, med håp om å finne de store beistene som går på rov under dem. For å lure deg inn på stortorsken, må du bevege deg rolig og stille i vannet, uten luftbobler.

Flyndrer, breiflabb og steinbit er bare til å plukke, men skyt direkte i hjernen (på kort avstand) på de to sistnevnte. Vi tar også mye krabbe, spesielt under nattdykk om høsten (hodelykt), samt blåskjell, o-skjell, kamskjell og østers. Blåskjell og østers er sikrest å sanke i vinterhalvåret når det er liten risiko for at de er giftige. Sjekk oppdatert varsel på www.snt.no

Fisken vi får trer vi inn på linen til fangstbøyen, og skalldyr samles i fangstnett som henger i en krok under bøyen, slik at vi ikke er hemmet under svømming.

Det er forbudt å ta hummer ved dykking. Dette er altså det eneste krepsdyret vi ikke har lov til å ta i sjøen.

Tiltak av enhver art som ikke har annet formål enn å skremme fisken eller hindre dens frie gang er forbudt.

Så vel i sjøen som i vassdrag er det til fangst, avliving eller skade av fisk forbudt å bruke:

Departementet kan for det enkelte tilfelle dispensere fra bestemmelsene i annet og tredje ledd.

Etter å ha rådført oss med fiskeforvalter, samt jurist i sakens anledning, viser det seg følgende:

Loven om Lakse og innlandsfiske paragraf 37, sier at det ikke er lov til å lystre eller bruke lignende redskap for å avlive fisk.

Derimot er harpun definert som et skytevåpen, og derfor har vi lov til å skyte gjedde med harpungevær i ferskvann så lenge det ikke er et lakseførende vassdrag (her kan man allikevel søke om tillatelse i forbindelse med kultiveringstiltak) og man har grunneiers tillatelse.

I sjøen har vi ellers lov til å ta andre fiskeslag, og på samme måte som sportsfiske og hobbyfiske til eget bruk, er vi ikke bundet til minstemålsbestemmelsene.

Vi vil allikevel oppfordre uv-jegere til å unngå fangst av babyeksemplar av de forskjellige fiskeslag. Minstemålsbestemmelsene kan derfor være en fin rettesnor til fornuftig og etisk fangst.

Generelt kan vi si at for nybegynnere er det beste å starte med et fridykkerkurs gjennom en kvalifisert instruktør. Du kan også lese endel om dette i boken "Fridykking" (se Nettbutikken)

På jakt etter fisk kan det bli mye snorkling, dersom vi ikke eksakt vet hvor fisken står. Når vi har funnet fisken, blir det mest dykking. Tiden vi kan være under vann, varierer mye fra person til person, alt fra 10 sek. til 2 min., men de fleste vil oppleve at etter flere dykk blir tiden gradvis forlenget (kroppen tolererer mere CO2 etterhvert). Vi bør allikevel "lufte" kroppen for CO2 på overflaten, det doble av dykketiden. Samtidig fylles kroppen opp med ny oksygen.

På forhånd har du holdt deg unna koffein, nikotin og alkohol som alle sammen øker hjerteslagene, nedsetter dykkerefleksen og gir andre uheldige bivirkninger. Både av praktiske og sikkerhetsmessige grunner bør du alltid bruke fangst-/markeringsbøye med line forbundet til blybeltet når du dykker. En måte å drive UV-jakt på er å dykke parvis, der begge har line, deler på en harpun og bare en er nede om gangen.

Med det samme du siger ut i sjøen, bør du fylle øregangene med sjøvann (lett bare litt på hettekanten og snu hodet under vann). Dette gjør at utligningen blir mest mulig skånsom for ørene.

Slik foregår en vanlig neddykking og oppstigning:
Tips for viderekomne er markert med blått, og skal ikke praktiseres for barn under 15 år.

Husk at du aldri må hyperventilere eller eksperimentere med egne pusteteknikker!

Når man foretar opp-pusting før et dykk, skal man starte med å slippe ut magen slik at luften kan trekkes dypt ned i lungene. 2/3-deler av alveolene (der gassutvekslingen mellom O2 og CO2 skjer) befinner seg i den nederste tredje-delen av lungene. Deretter fyller man den øvre delen av lungene i slutten av hvert innpust. Pustingen skal heller ikke være for voldsom, men rolig og avslappet. Dette gjør også at du slapper av både fysisk og psykisk. Hjerteslagene senkes og du forbereder deg mentalt på selve dykket.

Felles for de anbefalte pusteteknikkene her, er at du ikke skal lufte ut for mye CO2 fra blodet. Litt utlufting går greit, derfor anbefales det å sette en grense på 3 dype pust før et dykk. CO2 mengden styrer pustetrangen, og jo høyere dette nivået stiger i blodet, jo mer ubehagelig blir det å holde pusten. Dette gir deg derfor et nødvendig signal om når du må opp å ha ny luft. Kroppen opparbeider seg også en langtidseffekt på CO2-toleranse for hver gang du er i sjøen. Hver gang vi er i sjøen merker vi også tydelig korttids-effekten: Den første halvtimen er derfor en slags oppvarmingsfase der kroppen gradvis tilvennes høye CO2-mengder i blodet. I tillegg får man en akutt økning i antall røde blodlegemer, slik at oksygenopptak og -transport blir bedre. I starten kan vi derfor ikke forvente særlig lange dykk, men etter en halv time i sjøen har du gjerne fordoblet dykketiden din.

Dersom man overdriver opp-pustingen før et dykk (hyperventilering) synker CO2 mengden så lavt at det går lengre tid før man får signal om at man behøver ny luft. Dermed kan man besvime før man vet ordet av det. Hyperventilering eller eksperimentering med egne pusteteknikker må vi derfor fraråde på det sterkeste.

Når man har kommet til overflaten etter et dykk, er det høye verdier av CO2 i blodet etter at du har holdt pusten. Du bør derfor "lufte systemet" slik at du får ut denne CO2-en og inn nye mengder 0ksygen. En tommelfinger-regel er derfor å puste i frisk luft den doble tiden av dykketiden, før du tar en ny neddykking.

De første dykkene man foretar hver gang man går i sjøen, er somregel de dårligste. Dette gjelder for både nybegynnere og erfarne uv-jegere. Grunnen skyldes at vi har behov for en "oppvarmingsfase" før man får de gode, dype og lange dykkene. I løpet av de første 20-30 minuttene økes CO2-toleransen, og man får en akutt frigjøring av flere røde blodlegemer. Etter en halvtime med gjentatte neddykkinger har man gjerne 30 % lengre dykketid i forhold til de første neddykkingene.

Vil man være i forkant med oppvarmingen, kan man foreta "holde-pusten"-øvelser på vei til dykkestedet.

Du skal alltid ligge under ditt maksimale potensiale i forhold til dykketid og dybde, siden uv-jegere alltid må være forberedt på uforutsatte hendelser i løpet av dykket.

Vi ønsker en komfortabel og sikker fridykking. Det bør ikke gå sport i å gå dypest mulig ned, eller være lengst mulig under. Innbyrdes konkurranse mellom dykkevenner kan lett fjerne fokus fra de verdifulle og positive elementene med denne hobbyen.

Som vi nettopp har beskrevet, er det i utgangspunktet lurt å bruke god tid i over-flaten slik at man får luftet ut CO2-mengden som har bygget seg opp i blodet etter dykket, og dette gjelder spesielt dersom man ønsker et maksimalt godt dykk i forhold til dybde og tid.

I boken “Bluewater Hunting” av Terry Maas, beskriver han en dykkerytme som kanskje flere av oss har praktisert uten å være klar over det:

Begrepet Bluewater-hunting er UV-jakt etter pelagisk fisk (ulike typer fisk i tunfiskfamilien, sverdfisk, dolphin etc.) i åpent farvann. Man har ingen kontakt med havbunnen, siden det er både hundrevis og tusenvis av meter fra overflate til havbunn. Tek-
nikken går ut på å finne fiskens spisesteder, dykke ned og vente til fisken kommer nært nok jegeren til at den kan harpuneres.

I våre nordiske forhold, dykker vi nesten utelukkende langs land eller i nærheten av bunn. Noen ganger snorkler vi mye i overflaten for å leite etter gode jaktsteder, eller for å forflytte oss i en strategisk rute. Har man funnet et sted man vil utforske og søke igjennom, bruker man gjerne mest mulig tid under overflaten i slike områder.

Man kan veksle mellom disse to dykkeintervallene, og prøve ut hva som passer best i forhold til ens egen fysiske form, dykke og jakt-teknikk:

Under snorkling og dykking ved UV-jakt bruker vi vanligvis finnene vekselvis opp og ned, såkalt "Vekselspark". Fremdriften vår man ved å presse finnebladet ned, og få en "snert" i hvert spark. Beina er forholdsvis strake, med litt svikt i knærne. På denne måten unngår man "sykling" der man omtrent ikke kommer av flekken. Vekselspark er den svømmeteknikken vi vanligvis bruker. Både under snorkling, ved horisontal svømming under vann og ved oppstigning.

En annen måte å bruke finnene på er såkalt "froskespark" der man bruker finnene på samme som ved vanlig brystsvømming. Denne svømmeteknikken brukes spesielt dersom du har dykket så dypt ned at du er negativ, men når du vil unngå å synke dypere. Du står derfor vertikalt i sjøen med hode opp og beina ned. Ta rolige froskespark med minst mulig energibruk og hold deg på denne måten i ro på det samme stedet uten å synke videre nedover.

En tredje variant er "Kval-spark". Beina er samlet og kroppen bukter seg som en hval.

Denne svømmeteknikken bruker man dersom man skal raskt frem. Teknikken brukes også under såkalt "finnesvømming" der man bruker monofinne (begge beina plassert i en stor finne).

Dette er den raskeste måten et menneske kan komme frem i vannet ved hjelp av egen muskelkraft.

Det er lurt å variere måten å svømme på, slik at man ikke overbelaster enkelte muskler. På denne måten kan man holde på lenge uten å bli sliten. Se ellers punktet "Finner" under Dykkeutstyr.

Av og til kan man få krampe i legg, vrist, under tærne etc. Slike kramper tøyer du effektivt ut ved å ta fatt i finnebladet å presse mot magen.

Er man ofte plaget med kramper under finnesvømming kan det lønne seg å tøye ut både vrist og legger før man går i sjøen/vannet.

Det er svært vanskelig å ta på seg en open-cell våtdrakt uten hjelpemidler. De fleste foretrekker varmt såpevann (2-4 ss mild hudsåpe uten parfyme pr.1 liter vann).

Dersom en ofte driver med fridykking er det viktig å unngå shampoo/Zalo/håndsåpe etc. Det skyldes at mange etterhvert får allergiske reaksjoner av disse såpene. Dette kan skyldes parfyme og annet krims-krams som er tilsatt. Noen bruker grønnsåpe, men det sklir dårlig, og er derfor ikke gunstig.

Et bedre alternativ er babyolje, intimvask, matolje etc. iblandet varmt vann på thermos. Da har huden din det bedre. Noen drakter har metalite/titanium-belegg på innsiden for å lette påføringen, men det er fortsatt bedre med hjelpemidler. Talkum er tungvint og grisete i bruk, og kan ikke anbefales.

Etter at dykket er over, spyles alt utstyret (viktigst med drakt,sokker og hansker) i ferskvann. Ikke tørk det i sollys, siden UV-lyset vil bryte ned det meste.

Snorkelen er en forlengelse av pusterøret vårt. Altså den delen av åndedrettssystemet der vi ikke kan ta opp oksygen (O2). Derfor må vi puste ekstra dypt i snorkelen slik at vi sikrer oss tilstrekkelig frisk luft inn. Se ellers punktet "Snorkel" under Dykkeutstyr

Dersom du har problemer med å utligne trykket i ører eller bihuler, kan det være lurt å skylle nesen med saltvannsoppløsning (ca.10 promille) ved å bruke et neseskyllehorn (fås på apotek).

Unngå helst nesespray. En bivirkning av slike medikamentet (otrivin,rinoxin etc.) er at hjertefrekvensen (pulsen) øker!!!

Dersom du er sylta forkjølet bør du unngå å dykke, ellers kan du fålangvarige bihuleproblemer i etterkant. Utligningsproblemer blir ofte mindre dersom du dykker ofte. Noen har god erfaring med akupunktur for bihuleproblemer. Andre har gode erfaringer med å kutte ut å drikke melk, som virker slimdannende og kan vanskeliggjøre utligningen.Du bør utligne i forkant av at du kjenner ubehag i ørene. Utligningen skal derfor startes med en gang du starter neddykkingen, og kontinuerlig hele veien ned i dypet. Det er ikke behov forå utligne under oppstigningen.

Utligningen skal foretas skånsomt for å unngå skader på øret. Dersom det går tregt, kan du bevege hodet sidelengs mens du utligner. Da strekker du kanalen som går fra mellomøret og ned til halsen. Det blir derfor ofte en passasje på denne måten, som gjør at utligningen går greit. Som tidligere nevnt bør du også dykke med mest mulig vann i ørekanalene.

Innimellom kan spesielt nybegynnere oppleve å få krampe i leggene, i tærne eller andre steder i føttene. Slik kramper fjerner du lettest ved å ta tak i finnebladene med hendene og pressedette mot magen. På denne måten tøyer man ut de fleste kramper.

Når man holder pusten, vil kroppen prioritere oksygen til det indre kretsløp (hjerne,lunger,hjerte). Musklene får derfor mindre oksygen og kramper kan lettere oppstå.

Mange opplever en øket urinproduksjon (må pisse ofte) når man fridykker. Dette skyldes at når man holder pusten øker blodtrykket, som igjen frigjør et pisse-hormon som heter"ANP". Dersom man fryser i tillegg øker fenomenet.

Dette gjør at man skal være spesielt oppmerksom på å få i seg nok væske (les: vann) før og etter dykkingen. Skal man være i sjøen i mange timer, lønner det seg å ha med seg drikke i fangstnettet. Slurver man med væsketilførsel, kan man bli såpass dehydrert etter dykket at man resten av dagen er plaget av utmattelse og hodepine.

Mange mener at mennesket har utviklet seg gradvis fra et mer vanntilpasset stadie for flere milloner år tilbake. I følge denne teorien hadde vi en velutviklet dykkerefleks på lik linje med sjøpattedyr og andre godt vanntilvente landdyr. Men rester av denne dykkerefleksen har vi fremdeles i oss.

Dykkerefleksen er en del av kroppens forberedelse i forkant av et dykk. Når vi får kaldt vann i ansiktet, senkes pulsen umiddelbart. Det oppstår et blodtrykksfall. Dette er gunstig i forhold til å holde pusten lengst mulig.

Ettersom vi skal flyte godt (er positiv) de første 4-5 metrene, må vi bruke litt energi for å dykke ned. Dette fører til en umiddelbar økning av hjertefrekvensen (puls). Men når vi passerer det nivået vi er nøytrale (vektløs) og synker av oss selv (er negativ), kan vi slappe av og spare energi på vei ned i dypet. For mange godt tilvente fridykkere vil da pulsen synke lenger ned enn vanlig hvilepuls. Dette er også en del av dykkerefleksen. Dette forutsetter også at vi ikke er stresset og spent, men at vi er rolig og trygg.

Vi har også en lukkerefleks, der en muskel stenger for vann inn i bihuler og lunger. På småbarn/babyer er lukkerefleksen sterkt tilstede. For oss som er litt større, skal vi være oppmerksom på at lukkerefleksen svekkes sterkt etter alkoholpåvirkning.

En annen merkelig tilvenning kroppen gjør under fridykking, er at på litt større dyp og dykketid, overtar melkesyren funksjoen som oksygenet har i musklene, slik at større mengder oksygen blir sendt inn i det indre kretsløpet (hjerte,lunge,hjerne). Dette fenomenet er også kjent som "blood-shunting" der forbrenningen i stor grad foregår anaerobt. Dersom du vil "gå mer i dybden" på dette emnet kan vi anbefale å lese denne prosjektoppgaven: http://www.duo.uio.no/publ/medisin/2004/21020/AUTO/21020.pdf

Denne risikofaktor er i direkte sammenheng med trykkets effekt på gassutvekslingen, og dermed større jo dypere dykkeren går.

Jo dypere man dykker jo mer øker trykket i lungene, og dette fører til at mere O2 tas opp i blodet. Under oppstigningen synkes trykket i lungene raskt og om trykket blir mindre enn trykket i blodet reverseres gassutvekslingen og O2 passerer fra blodet til lungene. Samtidig trekkes CO2 ut fra blodet (pga lavere trykk i lungene) og et lavere CO2 nivå i blodet registreres og pustetrangen blir svakere. Dette gir dykkeren en falsk følelse av at alt går bra rett før bevissløshet inntreffer.

Dette fenomenet kan altså skje på grunt vann like før man når overflaten, derav navnet gruntvannsbesvimelse (SWB). Risikoen for SWB øker hvis man puster ut under dykket eller stanser på veien opp fra et dypt dykk.

(Kilde; Erika Schagatay, forsker ved Dyklaboratoriet ved Zoofysiologiske Instituten, Sverige)

Dersom man dykker ufornuftig, bruker farlige eller tvilsomme pusteteknikker kombinert med det å presse seg over evne, kan føre til fenomen som direkte black-out (besvimelse) eller Gruntvannsbesvimelse (shallow water blackout). De fleste som driver UV-jakt fridykker på en trygg og god måte. Innenfor sporten Apnea der man konkurrerer om å dykke dypest mulig, lengst mulig distanse eller i tid, er det svært viktig å ha gode kunnskaper om hvilke faremomenter ekstrem fridykking medfører.

I sistnevnte form for fridykking har det på verdensbasis vært endel dødsulykker, og Apnea er ansett som verdens farligste sport.

Sporten tiltrekker seg sterkt konkurranseorienterte mennesker som søker ekstra anerkjennelse utover det som hverdagen gir.

Hyperventilering betyr overdrevet pusting samtidig som akvititetsnivået i kroppen er lavt. Noen fant en gang ut at dette var lurt å gjøre, slik at man klarte å holde pusten lengre. Det dukket etter hvert en stygg bakdel med denne teknikken. Det førte nemlig litt for ofte til at man besvimte, med påfølgende drukning. Dette er altså en måte å narre kroppen til å tro at man har nok oksygen.

Hyperventilering er derfor farlig og må ikke gjøres i forbindelse med fridykking.

Å besvime under vann, medfører som oftest drukning. Det har skjedd stygge ulykker både i basseng og sjø pga. dette, også her til lands. For alle som driver med fridykking, er det viktig å ha en basiskunnskap om dette temaet. Derfor er dette også noe man lærer på et fridykkerkurs.

Når vi holder pusten, senkes O2-nivået, samtidig som CO2 nivået stiger. Det er CO 2 -nivået avgjør pustetrangen vår. Jo høyere dette nivået er, jo mer ukomfortabelt blir det å holde pusten.

Dersom vi i en ufrivillig situasjon måtte holde pusten maksimalt, vil til slutt CO2-nivået komme så høyt at det er umulig å undertrykke innpustingen. De kraftige pusterefleksene fører til at man trekker inn, enten man vil eller ikke. Dette skjer altså før man besvimer av O2-mangel. Slik er vi konstruert, og dette er helt naturlig. Vi kan altså ikke føle at vi har lite O2, men vi føler tydelig når vi har mye CO2.

Risikoen med hyperventilering kommer av at CO2 -nivået i blodet senkes dramatisk under denne overdrevne pustingen. Dersom man deretter holder pusten, vil kroppen bli narret til å tro at den har nok oksygen.Man kan altså besvime (O2 nivået har blitt for lavt) før CO2-nivået har steget så høyt at det gir tydelige signaler om pustebehov.

Den første fasen vi holder pusten er "Hei hvor det går"-fasen. Det å holde pusten er enkelt og behagelig. Deretter begynner brystkassen å vekselvis utvide seg og trekke seg sammen. Denne fasen heter "pumpefasen". Dette gjør at man utvider bronkiolene slik at man får en indre sirkulasjon av luften i lungene og deretter mer effektiv utnyttelse av oksygenrester. Disse krampetrekningene skal bare komme naturlig, og man trenger ikke være bekymret av den grunn. Samtidig er det et varsel om at dykketiden nærmer seg avslutning.

En annen risikofaktor er i direkte sammenheng med trykkets effekt på gassutvekslingen, og dermed større jo dypere dykkeren går.

(Kilde; Erika Schagatay, forsker ved Dyklaboratoriet ved Zoofysiologiske Instituten, Sverige)

Som topptrent UV-jeger, bør du sette en grense på maks 20 meter ved UV-jakt og skjellplukking, kombinert med maks 90 sek. dykketid på samme dyp. Da minsker du faren for gruntvanns-besvimelse (SWB) radikalt. Det er fridykking dypere enn 20 meter som spesielt øker faren for gruntvannsbesvimelse. (Kilde; Terry Maas, Freedive)

Dykker du altså på rundt 10-15 meter dyp kan du godt overskride tiden på 90 sekunder uten at dette trenger å være farlig. Om du er nede i både to og tre minutter kan være helt trygt så lenge du føler deg vel, og er på grunnere vann.

Dykker du dypere enn 20 meter i forbindelse med uv-jakt, må du passe på å ikke være for lenge nede.

Dagsformen vil for de fleste variere, og mange foretrekker å lytte til kroppen/intuisjon/følelse fremfor å følge informasjoner/alarmer på dykkecomputeren. Noen enkle rettesnorer kan allikevel være en stor fordel.

Siden vi bruker line og fangstbøye under undervannsjakt, har vi på forhånd en linelengde som indikerer vår ønskede maksdybde. Når linen er stram, vet vi hvor dypt vi er. En dykkecomputer for uv-jakt kan være interessant, ved at man etter dykket kan se hvor mange ganger man har foretatt neddykkinger, hvor lenge og dypt man var, temp. osv.

En annen nyttig funksjon slike computere har, er at de viser "surf-time", dvs. tiden du puster frisk luft i overflaten. Dermed vet du også når du har luftet ut nok CO2, og kan ta neste dykk.

Det mest fornuftige en uv-jeger kan gjøre, er å sette grenser for seg selv. Nybegynnere vil ha en stor fremgang den første tiden i forhold til dybde og tid. På et tidspunkt bør man slutte med å slå sine personlige eller andres "rekorder". På denne måten kan man drive sin hobby på en trygg måte. De gode opplevelsene under UV-jakt handler ikke om selvpining.

Dersom man har brukt alkohol, bør man vente flere dager før man dykker. Alkoholrester i kroppen og endel medikamenter/narkotiske stoffer svekker dykkerefleksen, og kan lettere føre til besvimelse/drukning. I tillegg gi økt varmetap, øket hjertefrekvens (puls), generell dårlig form og dårlige prestasjoner.

Nikotin og koffein-rester i blodet øker hjertefrekvensen og er uheldig i forbindelse med fridykking.

Friskt arterie blod i arteriene ® til celler i kroppen ® veneblod tilbake til høyre forkammer ® høyre ventrikkel ® til lungene hvor CO 2 blir eksportert og O 2 importert ® venstre forkammer ® venstre ventrikkel og ut i arteriene.

Nedenfor er det avbildet kroppens blodkretsløp der den lyserøde fargen er friskt arterieblod fra lungene, og den mørkerøde fargen er veneblod med lav oksygenkonsentrasjon.

Det som skjer når vi dykker er at kroppen blir stimulert til å skille ut et hormon som kalles Atrial Natriuretisk Faktor (ANF) som blir produsert av celler i forkamrene i hjertet.

Det som skjer når vi dykker er følgende: (spesielt dersom det er kaldt i vannet)

Det som vil skje dersom en ikke passer på å drikke rikelig med vann når en dykker er at en til slutt vil bli dehydrert. Dette vil igjen føre til at hjertefrekvensen går opp (tachycardi) og en vil få dårligere bunntider ettersom kroppen forbruker mer oksygen og dermed øker også CO 2 produksjonen.

Du har kanskje merket dette etter en tid i vannet? I tilegg vil en også få hodepine som kan sitte i ganske lenge, og en føler seg lite vel.(svimmel, sjøsyk, irritabel etc)

Så husk en flaske med vann i fangstnettet når du er ute og dykker, ta drikkepauser selv om du ikke er særlig tørst. Husk at kroppen kan være dehydrert selv om du ikke er tørst!

Vi ser ofte at det er de samme uv-jegerne som finner fisk og får gode fangster, gjentatte ganger.

Dette er nok ikke tilfeldig, og vi skal se litt nærmere på hva som kjennetegner en god uv-jeger:

Er man inspirert og gleder seg til å gå i sjøen, har man overskudd til å stå på. Har man en sterk og konsentrert vilje om å finne storfisken, øker sannsynligheten for at nettopp dette vil skje. Et sterkt og godt ønske mobiliserer gode krefter.

Er man psykisk avbalansert flyter man lettere inn i miljøet under vann. Hjerteslagene er rolige, stresset er fraværende og man er 100 % tilstede "her og nå"! Man samarbeider med sine dykkevenner for å avklare hvor man skal fordele seg i sjøen, slik at man unngår å "trakke i hverandres bed".

Man unngår også å hive på seg utstyret med instillingen "førstemann til mølla"!

En god uv-jeger har sterk psyke, er trygg og holder hjerteslagene rolige i spente situasjoner. Han er det motsatte av en "adrenaline-junkie"!

En seriøs uv-jeger tar godt vare på kroppen sin. Han dykker så ofte han har anledning, spiser sunn mat og trener regelmessig. Han unngår rusmidler i dagene før dykking, og er forsiktig med å slite ned kroppen med destruktive giftstoffer.

De som er så uheldig å sitte mye "på ræven" i arbeids- og skoledagen (de fleste av oss), har mye å kompensere. Kroppen vår er skapt for bevegelse!

Musklene til godt trente fridykkere arbeider godt anaerobt, dvs. uten oksygen men på melkesyre. Hjerteslagene senkes, for enkelte helt ned mot 20 slag i minuttet (!) under dykket.

Dykkestedet er utvalgt etter hva man forventer å finne i forhold til årstid, vær og tidevann. Utstyret er godt vedlikeholdt. Svake punkt på harpunliner etc. er utbedret, harpun-pilen er spiss og bein, og ingenting er glemt igjen hjemme.

Han roter ikke på land, men har orden "i sine sysaker", og når dykket er avsluttet venter tørre klær, mye vann og god mat.

Under jakten er hodet i konstant rolig "scanne-modus". Blikket sveiper over bunn og tarestilker. Man slutter å "tenke", bare har full fokus på å se etter fisk. Dette gjør at selve jakten foregår i en meditiativ tilstand. Rekreasjonsverdien er derfor svært stor for de som jakter på en slik måte.

En god uv-jeger er stille, han unngår å klaske finnene mot hverandre. Utligning av ører og maske gjøres tidlig nok,kontinuerlig og rolig. Neddykkingen foregår med minst mulig anstrengelser og oksygenforbruk. Bevegelsene under dykket er rolige. Han kommer inn fra strategiske vinkler mot sky fisk, og sløyer gjerne fangsten i sjøen for å lage luktspor som tiltrekker seg mer fisk.

Har du noengang følt sterkt på deg at noe snart vil skje, og sekunder etterpå har du drømmefisken foran deg?

Dersom dette skjer såpass ofte at du kan utelukke tilfeldigheter, har du en sjelden god jakt-intuisjon.

Tåler du å skifte ute når det hagler og snør vannrett, eller når det regner trollkjerringer og blåser smådjevler?

Svarer du ja på disse spørsmålene, har du et svært godt grunnlag for å bli en dyktig norsk uv-jeger.

På grunn av lysbrytningen vil man av og til bli lurt i forhold til bedømming av avstand og størrelser under vann.

De fleste nybegynnere opplever fisk som de ser som større enn de virkelig er. Etterhvert vil hjernen kalibrere dette, og man bedømmer riktig fiskestørrelse og avstander under vann.

Dette er bare nesten helt sant, for det viser seg at sikten i sjøen kan påvirke denne vurderingsevnen ganske mye.

Generelt kan man si at de gode fiskeplassene også er gode steder å drive uv-jakt. Dette er ofte i strømrike områder, der fiskestimer av pale (småsei),sild og lyr i perioder står tett. Her jakter jo ofte stor lyr, torsk og tildels kveite nær disse stimene.

Slike strømrike steder finner vi ofte i sund, smale fjordmunninger og ved nes som stikker frem. Ved strømdykk er uv-jegeren mye tryggere enn apparatdykkere. UV-jegeren kan lettere klare å svømme i mot tildels kraftig strøm, og svømme rett opp så fort han vil, i situasjoner der strømmen er nedgående.

Det tar ikke lang tid før man forstår strøm-mønsteret der man dykker, og klarer å samarbeide med bakevjer inne ved land, bak holmer og nes, der strømmen går motsatt vei. Ved å dykke gjentatte ganger på de samme stedene blir man etterhvert lommekjent i undervanns-topografien, vet hvordan strømmen går i forhold til flo og fjære, og hvor den fisken står.

I våre kraftigste tidevannsstrømmer som vi finner i Nordnorge (f.eks.Saltstraumen), må man utvise stor forsiktighet og planlegge godt. Dette er kun for erfarne uv-jegere siden det er direkte farlig dersom man er på feil tid til feil sted.

Når man dykker i tidevannstrømmer og kraftige strømsund, bør man planlegge dette både i forhold til tidevanns-tabellen, og svømme-rute. Det er cirka 6 timer mellom flo og fjære, og i de fleste sund er strømmen svakest med gunstige dykkeforhold i tiden rundt flo og fjære når strømmen snur.

Bunnfisken finner man stor sett spredt over stein- og sandbunn. Her kan det være mer eller mindre tilfeldig hvor man påtreffer fisken.

Det er viktig å bli trygg i sjøen, noe som igjen gir en reell trygg dykking. Som nybegynner bør man derfor enten tilnærme seg strømdykking gradvis, og helst dykke sammen med erfarne uv-jegere i den første tiden.

Hurtiglinker: Undervannsjakt | Dykketeknikk | Sikkerhetsregler | Fangst-teknikk | Klubbmiljø og aktiviteter

Klubbmiljø og aktiviteter

Det finnes få rene klubber for undervannsjakt i Norge, men dette er i ferd med å bedre seg. For å skape større vekst for denne glimrende hobbyen, vil vi oppfordre uv-jegere til å organisere seg i selvstendige klubber for undervannsjakt. I mange dykkeklubber er undervannsjakt organisert som en av flere aktiviteter til klubben, men dette kan i flere tilfeller føre til stagnasjon av aktiviteten. Apparatdykkere kan uten å ville det selv, kvele vekstmulighetene for uv-jakt.

Miljøet for fridykking har lenge stått "på stedet hvil" i Norge. Dette skyldes at det i mange år har vært sett på som utelukkende en barne- og ungdomsaktivitet, som et for-stadie til det å bli en"ordentlig dykker". Dette er selvsagt en stor misforståelse, og tendensen er nå stadig mer den motsatte; at apparatdykkere går over til å drive med fridykking. Stadig fler oppdager alle de fordelene fridykking har fremfor apparatdykking.

Undervannsjakt er uansett mer en hobby for ungdommer og voksne, fremfor en barneaktivitet.

Man skal ikke gå langt utenfor Norges grenser før man ser at det er fridykking som blir sett på som den "grommeste" formen for dykking. Gode utøvere innenfor uv-jakt og konkurranse-fridykking blir dyrket som helter, på samme måte som avgudsdyrkingen vi har innenfor tradisjonell norsk idrett. Som tidligere nevnt ser det ut som at de fleste foretrekker undervannsjakten som rekreasjon; der konkurranse-elementet er mer eller mindre fraværende. På dette feltet er det nok også størst mulighet for vekst. Om ikke det blir den nye folkesporten, kan vi trolig forvente en sterk økning av antall undervannsjegere i årene fremover.

For å skape vekst for denne forholdsvis ukjente hobbyen her til lands, er det i de senere år foregått utstrakt kursvirksomhet, laget filmer om undervannsjakt i Norge, samt opprettet en norsk rekordliste for uv-jakt. Denne nettsiden er også ment som en inspirasjonskilde i denne sammenheng.

Det finnes også et lite, men aktivt konkurransemiljø innenfor uv-jakt i Norge, organisert gjennom Utvalg for UV-jakt i Norges Dykkeforbund . Her arrangeres årvisse NM-cup spredt rundt i landet, og med stedvise mesterskap. Dette kan være en fin måte å skape interesse rundt denne hobbyen. Flere ildsjeler fra disse miljøer har i flere år gjort en svært fin innsats i så måte.

Konkurranse

Miljøet for UV jakt i Norge er lite men voksende. De som liker å konkurrere, kan være med på diverse klubbmesterskap og NM-cuper.

Her følger terminlisten til Utvalg for UV-jakt (NDF), og du kan også gå inn på www.ndf.no under UV-jakt.

Men å drive UV-jakt som en fiske/jakttur uten å selektere ut noen vinnere (og tapere!), er en fin pustepause (bokstavelig talt) fra vårt konkurransesamfunn.

Se ellers Norsk Rekordliste for Undervannsjakt der en konkurrerer på fiskeslag uavhengig av tid og sted. I tillegg vil Rekordlisten hvert år gi ut en premie for største fisk tatt samme år. for hvert godkjente fiskeslag.

Tørrtrening

Å holde pusten på land er mer ukomfortabelt enn når du befinner deg noen meter under overflaten. Dette skyldes at brystkassen på land er svært oppblåst, og du må bruke energi på å holde luften inne. Når du dykker er brystkassen mindre siden luften er komprimert, og det er da mer behagelig å holde pusten.

Dersom man er godt motivert for å bedre sine prestasjoner i sjøen, kan det også være greit å trene litt på land i tillegg. Dette kan man gjøre på følgende måte:

Øvelse 1

Ligg på sofaen eller på gulvet. Ta tre dype pust og hold pusten etter tredje innpust. Første gang du foretar denne opp-pustingen, kan du med det samme føle deg svimmel (svartne for øynene) første gangen. Det kan derfor være greit å starte med bare et kraftig magadrag før du holder pusten.

Ta tiden, og start og puste før det blir alt for ubehagelig. Ta en pause som er dobbel så lang som tiden du holdt pusten. Ta igjen tre dype pust og hold pusten på nytt. Denne øvelsen kan du gjenta så mange ganger du har lyst og tid. Som regel vil du se at du vil få bedre personlige tider for hver gang. Ikke kikk på klokken mens du holder pusten. Lytt til kroppen og slapp av.

Denne øvelsen får du både en kortsiktig effekt av (at du holder pusten lengre de neste timene) og en langsiktig effekt (generelt gode dykketider) dersom du trener ofte.

Denne holde pusten-øvelsen kan du også med fordel gjøre når du er passasjer i bil eller buss på vei til dykketuren. På denne måten tilvennes kroppen høye mengder CO2, og du sparer litt av oppvarmingstiden i sjøen.

Øvelse 2

Denne øvelsen er kalt "Apnea Push-ups", beskrevet av den kjente uv-jegeren "Terry Maas".

Ligg på gulvet og hold pusten etter tredje innpust. Hold pusten i 1 minutt, rull over på magen og ta så mange armhevinger som mulig, mens du holder pusten.

Øvelse 3

Ta tre dype pust, hold pusten mens du går så langt du føler at det er komfortabelt. Fortsett med å holde pusten mens du går tilbake igjen ("Apnea walk", beskrevet av Terry Maas).

Øvelse 4

Når du tar en spasertur:

Bestem deg for hvor langt du skal gå mens du holder pusten. F.eks. til en lyktestolpe etc.

Ta tre dype pust, hold pusten osv.

Øvelse 5

Bruk "Lungetreneren" (se nettbutikken vår under tilbehør)

Stå, sitt eller ligg. Grei å bruke under bilkjøring.

Reguler pustemotstanden på innpust og utpust (to forskjellige brytere), slik at det ikke er alt for tungt å puste.

Det er viktig å gjøre pusteøvelsene med magen. Brystkassen skal bare følge passivt med.

Pust inn et dypt åndedrag i løpet av tre sekunder. Ta to sekunder pause og pust ut i løpet av tre sekunder.

Gjenta dette 10 ganger.

Ta 10 minutter pause, og gjenta prosessen.

Ta 10 minutter pause, og gjenta prosessen en gang til.

For en effektiv trening med lungetreneren, blir det anbefalt fra produsenten å gjøre dette morgen og kveld.

For travle hverdagsmennesker blir det vel mer sporadiske treninger. Klarer du å gjøre treningen til rutine, har du kommet svært langt. Dette krever en stor grad av selvdisiplin og struktur i hverdagen.

Øvelse 6

Pust dypt og rolig inn, og deretter sakte ut så lenge du klarer mens du sier mmm... Vibrasjonene gjør at du masserer lungene og hjernen.

Våttrening

Når det regner trollkjerringer og blåser smådjevler, og man er lite motivert for å dykke i sjøen, er det lurt å holde formen vedlike i basseng.

De fleste basseng rundt om kring er jo grunne plaskedammer på rundt 1,80 m, men selv her kan man gjøre endel øvelser.

Det finnes et utall bassengøvelser, men jeg vil her bare nevne noen få som man kommer langt med.

Eksemplene gjelder basseng som er 25 meter lange.

I utgangspunktet bør man ikke svømme så langt som man maksimalt klarer. Dersom du vil presse deg litt går det greit, men press deg aldri maksimalt. Kroppen trenes godt opp i forhold til tiden man holder pusten, og lengden man svømmer under vann, selv om du ikke presser deg hardt.

Husk å bruke maske og ikke svømmebriller. Dersom man bruker bassenget i vanlig åpningstid for publikum, er det svært vanlig at man ikke får lov til å bruke finner eller snorkel. Disse øvelsene er derfor tilrettelagt for dette.

Har man anledning til å bruke finner kan man gjerne doble lengdene som er beskrevet under Øvelse 1, avhengig av ens egen komfortable tid under vann.

Øvelse 1

Start i den dype delen av bassenget.

Uten ABC-utstyr: Tre dype pust, holde pusten og svømme 25 meter under vann. Svøm deretter 75 meter crawl i høyt tempo.

Ta to-tre minutter pause, sjekk at pulsen har roet seg ned igjen til "normalen", og gjenta øvelsene så lenge du kan være i bassenget eller orker.

Det er alltid best å starte i den dype delen av bassenget pga. utligningen m.m.. Er bassenget fire meter dypt i ene enden, dykker du loddrett ned til bunn, og følger bunnen hele veien.

Det er lurt å svømme på rygg, klistret ned til bassengbunn. Rett blikket fremover den retningen du svømmer, slik at du hele tiden har kontroll med hva som er foran deg. Å svømme på rygg er mest komfortabelt når du svømmer lengder i vannrett retning under vann. Når du ligger klistret til bassengbunnen, er du heller ikke i veien for andre svømmere.

Øvelse 2

Ta tre dype åndedrag og dykke ned til bunnen (4 meter). Ligg på rygg og hold pusten mens du har øyekontakt med buddy i overflaten.

Kameraten din tar tiden, mens du bare har fokus på din egen komfort. Avslutt dykket før du føler deg ukomfortabel.

Mange er positive på fire meter, og må holde seg nede ved å vifte litt med armene eller bruke blybelte.

Husk å informere badevakten på forhånd hva dere driver med.

Denne øvelsen skal du ikke gjøre alene.

Husk at dette ikke skal være en konkurranse om hvem som kan holde pusten lengst. Man bør aldri konkurrere om å holde pusten så lenge man oppholder seg i vann.

Øvelse 3

Ta tre dype åndedrag og svømme så langt du føler at du har det komfortabelt under vann.

NB! Ikke gi alt du har!

Dersom du vil presse deg litt utover komfortabel dykketid, er det viktig at en buddy svømmer sammen med deg (i overflaten) og observerer deg hele tiden.

Under turer for UV-jakt der du dykker sammenhengende i 2-4 timer, får du den beste treningen !

Lykke til!

Hvor og når er det god sikt?

Mange uv-jegere ønsker å finne ut hva som påvirker sikten i sjøen og hvordan man kan forutsi dette.

Vi lager oss ofte regler om nedbør, vindretning, strømretning, sol og årstid.

Sannheten er nok mer komplisert enn som så!

I tillegg til overnevnte faktorer er det marinøkologiske sykluser i havet som går med flere års mellomrom, som også påvirker sikten i stor grad. Godt synlig og merkbart er enkelte år når det er ekstra mye brennmaneter i sjøen.

Det går ofte flere år mellom hver gang de største forekomstene av raudåte (en spesiell type hoppekreps) opptrer.

Ulike påvirkningsfaktorer av sikten kan både være selvforsterkende og motvirkende.

Manetene(som er dyreplankton) spiser mindre dyreplankton, og det blir ofte god sikt når det er mye maneter.

Noen ganger er det store planteplanktonmengder som farger sjøen grønn (som oftest kalkflagellater der selve kalkskallet danner denne fargen) eller brun (som oftest fureflagellater). Disse planktonoppblomstringene kan inntre både i den ytre skjærgård og inne i fjordene. I tillegg har vi kiselalgene som kan klase seg sammen i store flak. Ved sistnevnte blir også sjøen somregel brun eller gulaktig.

Når dyreplankton beiter ned planteplankton, blir partiklene i sjøen større (dyreplanktonet) og sikten bedres. Da blir det også mer fisk og se, siden småfisken (og noen ganger store fisker, f.eks. brugde) spiser dyreplankton.

Tendensen er jo som de fleste uv-jegere vet, at det er bedre sikt i vinterhalvåret enn i sommerhalvåret.

Det er også som oftest bedre sikt ute ved kysten enn inne i fjordene, men det kan også være stikk motsatt i enkelte perioder.

Det er også hyppigst oppblomstring av kalkflagellater om våren, og fureflagellater om høsten.

Men igjen; ingen regel uten unntak!

Sikten kan både vår, sommer og høst, bli svært god (vintersikt) bare man er på rett plass til rett tid!

Det er som oftest store geografiske forskjeller.

Det beste verktøyet vi har for å dykke under gode forhold er å benytte siktkartet, både legge inn egne observasjoner og lese andres.

På denne måten kan vi unngå bomturer ut i algesuppen, og mulighetene øker for at vi får trivelige turer.

Noen ganger ligger bare planktonlaget i det øverste vannlaget, og da kan det være klart og fint når man dykker ned. Slike forhold er det interessant å få vite noe om når vi leser siktmeldinger.

Så folkens! Benytt siktkartet for vårt felles beste, og beskriv sikten så godt du kan!

Hurtiglinker: Undervannsjakt | Dykketeknikk | Sikkerhetsregler | Fangst-teknikk | Klubbmiljø og aktiviteter