På Frivannsliv.no sin blogg kan du lese om turer og opplevelser fra fridykking. Vi kaller det flaskepost. Vi tar gjerne imot bidrag fra leserne våre. Send din opplevelse med bilder og tekst til post@frivannsliv.no, så tar vi kontakt med deg.
Av: Hans-Martin Martinussen
Et godt stykke inn i Sognefjorden starter den to mil lange Sogndalsfjorden. Den tar deg naturlig nok til Sogndal, men den starter ved et historisk sted:
Fra “Sverres saga” kjenner vi “Slaget ved Fimreite”. Her stod det avgjørende slaget mellom kong Sverre og Magnus Erlingsson. Det er lenge siden slaget i juni 1184, og man kan bare tenke seg hvilke scener som utspant seg på og ved fjorden da henholdsvis 14 og 26 skip, og til sammen 3.000 lojale menn fra de stridende parter, møttes til kamp.
Et gammelt tre som sikkert har sett og hørt mye, får besøk av den moderne sankeren: fridykkeren.
Denne frostige lørdagen tok jeg turen med Severin Skattum til Nornes badeplass, på motsatt side av Fimreite. Her henger det kortfattet info om slaget og man kan se bort til Fimreite på sørsiden av fjorden.
Severin er fra Voss og studerer geologi i Sogndal. I studentbygdebyen har de en velfungerende dykkeforening, Sjøspretten, drevet av den lokale studentorganisasjonen. Her ble han med en kamerat på kurs i fridykking høsten 2020 og siden har han, etter eget utsagn, “vært hekta”.
Fra før driver Severin med elvepadling, så helt ukjent med det våte element er han ikke. Faktisk ser han kunnskapen fra fridykking som en fordel når det trengs ro og kontroll på pusten i stressende situasjoner, som fort kan oppstå under elvepadling.
Solen tittet frem først på slutten av turen, men det betalte seg i magisk stemning under vann. Severin på bildet, på jakt med GoPro.
Jeg og Severin kjente ikke hverandre fra før. Vi skulle egentlig på tur med en felles venn, som dessverre ble syk over natten og ikke kunne stille. I fridykkermiljøet spiller ikke mangel på bekjentskap noe rolle. Vi deler gledene ved fridykking og på den 12 minutter lange kjøreturen fra Sogndal til Nornes vekslet vi informasjon og erfaring. Det viste seg at Severin hadde aner og sommerhus i samme lille bygd i Gulen som jeg kommer fra (det er en liten verden vi lever i!).
Sikkerhet er alltid viktig når vi er på tur. Etter bilturen kjente vi hverandre litt bedre, men tok likevel en kort brief i fjæra: vi ble enige om ca. hvor lenge vi skulle være uti, hvor telefoner og bilnøkler lå hvis det skulle skje noe, hvor dypt vi var komfortable med å gå denne dagen og at vi skulle holde oss i nærheten av hverandre og ikke miste øyekontakt. Det siste kan være vanskelig når man dykker i skjærgårder, men her på stranden var det lett å holde oversikt.
Jo lenger ned man dykket, dess mere av bunnen var dekket av mudder. Her svømmer Severin på 7-8 meters dyp.
Sogndalsfjorden har en terskel der den møter Sognefjorden. Her er det ganske grunt, sammenlignet med dypene utenfor og innenfor. Det gjør at fjorden ikke tømmes fullstendig og at en del silt og mudder samles på bunnen.
Børstemarken finner mat i sanden og spytter ut kveiler av det som ikke kan spises.
Innerst på badeplassen lå slush av is og skrubbet strandkanten i bølgene. Det var 5-6 m/s vind og ca 12 kalde i lufta. Stranden var nydelig under vannoverflaten: silkemyk sand lå i smale, delikate dyner utover langgrunna. Små, arktiske tangdotter skapte flott kontrast til det sydenlignende undervannslandskapet.
Etter langgrunna ble det gradvis dypere. Her ligger det et pudderlag med mudder oppå sanden og det vrimler med kråkeboller og sjøstjerner.
Et piggkorstroll har tatt kontroll på et o-skjell.
Etter å ha undersøkt stranden med noen testdykk, svømte vi sammen mot og rundt neset som skiller stranden fra fjorden. Her ble vi møtt av nakne fjellhyller under vann, dekket med hundrevis av kråkeboller (totalt sett må vi har sett flere tusen mellom oss). Det var ikke tegn til tareskog noe sted, noe som kan ha sin naturlige forklaring i alle kråkebollene, som beiter på tare.
Det spesielle miljøet i fjorden kan også være en forklaring, med mye ferskvann fra elver og smeltet brevann som tidvis ligger i flere meter tykke lag. Nå har det vært frost og lite nedbør i ukesvis, så det var knapt ferskvann å se i toppsjiktet av sjøen.
Et vanvittig antall kråkeboller fra to meters dyp og nedover.
Noe bortenfor sto en ca. meterbred stubbe på litt grovere sandbunn. Jeg skulle gjerne visst mer om den, men ville ikke forstyrre eller flytte på den. For en som er litt mer enn middels opptatt av naturens underverker, og særlig gamle, store eller interessante trær, var dette en stor og uventet naturopplevelse.
Det er vanskelig å si hvor gammel trestubben er, men vi vet at f. eks. eiketrær kan bli 800 år gamle. Drømmeren i meg undrer selvsagt om treet kan ha stått på land og vært tidsvitne til “Slaget på Firmreite” for snart 837 år siden.
Stubben står på 5-6 meter, i slak nedoverbakke før det brått blir dypt og mørkt. Bildet er tatt før solen kom over fjellet. I et slikt iskaldt øde kan den ha stått i mange år.
Videre bortover bergene finner vi opphopninger av sjøstjerner, både vanlig korstroll og piggkorstroll. Og endeløse nakne fjell med kråkeboller. Brått får jeg øye på noe jeg kjenner igjen: steiner dekket med rosa felter av rogn. Det pleier å medføre vakthold, og bak en tangdott - praktisk talt usynlig sett ovenfra - står en rognkall og passer på avkommet sitt.
Fisken var veldig godt skjult og hadde snuten vendt mot der eggene lå, ca. en meter foran ham.
Arten kalles oftest rognkjeks, men siden det vanligvis er mannen som passer eggene, tillater jeg meg å si at det var en rognkall som var på sin post. Disse fiskene svømmer sakte og har en sugekopp under buken - praktisk når man trenger å hvile litt på steder med sterk strøm. Det er utrolig fascinerende å se en av de mest utypiske fiskene vi har, på nært hold.
Severin prøver å filme rognkallen. Ikke lett å si hvor fisken er under disse bunnforholdene.
Uten algene som regjerer disse fjordene i sommerhalvåret, hadde vi forhåpninger om å få flotte bilder og video. Vi hadde planlagt turen slik at vi skulle få sola med oss fra starten av, men vi bommet med nesten en hel time. Siden vi allerede hadde skiftet på oss draktene hjemme, hoppet vi uti likevel. På slutten av turen fikk vi derimot lyset vi ønsket oss, på vei tilbake over stranden og opp på land.
Dessverre er det marin forsøpling også her. Et par bildekk, noen flasker og bokser. Noen gamle “murere” kan tilskrives en tid hvor fokus på miljø og bærekraft var mer neddempet enn i dag. Ølbokser fra dagens forbruk forteller at vi fortsatt har en jobb å gjøre med holdninger til natur og miljø, selv på en populær badeplass hvor både store og små ferdes.
Personlig er jeg veldig glad for at så mange nordmenn starter med fridykking og setter større pris på naturen under vann. Det gir grunnlag for tilegning av mere kunnskap, og jeg tror fridykkerne sprer gode holdninger ut i sine respektive miljø og samfunnet ellers. Ikke minst får mange flere enn bare fridykkerne selv se bilder fra under vann gjennom sosiale medier, og det er god reklame for naturen vår.
Et gammelt lastebildekk hviler på den finkornete sandbunnen, som igjen er dekket av mudder.
Vi avslutter turen der den startet: på langgrunna, bare 50 meter fra parkeringsplassen hvor bilen står. Vi kan raskt konkludere med at Severin har blitt en god fridykker på få måneder. Det er jo noe av det mest fascinerende med fridykking: det tar ikke lang tid å oppleve betydelig mestring, og så er det alltid noe som kan forbedres i det lange løp.
Kurset Severin tok i fridykking var en god start på den nye hobbyen, i tillegg til at den 23 år gamle studenten mestrer å legge skole og stress igjen hjemme, og nyte naturopplevelsen. Eller var det omvendt, at fridykkingen hjelper han å slappe av? De lærde strides ved Fimreite, også i 2021!
Bildet kan egentlig ikke beskrive godt nok hvor vakkert det var å ligge her, på bare 1-2 meters dyp, og suge til seg lysspillet som utspilte seg i overflaten og utover sandbankene. En fantastisk flott vinteropplevelse.
Fotnote 1: Forfatteren av denne flaskeposten er daglig leder i Frivannsliv.
Fotnote 2: Dette er ikke første gang vi hører at kunnskap og erfaring fra fridykking hjelper folk å beholde roen i stressede situasjoner. Vi har hørt det fra flere kunder og kursdeltagere, og fra flere yrkesgrupper. Det er en subjektiv observasjon, men like fullt interessant.