Bli en bedre dykker!

Det er fem faktorer som gjør at du ettehvert blir en bedre fridykker:

1.	Kroppen øker toleransen for høyt CO2-nivå i blodet  Når man holder pusten, synker oksygenverdiene i blodet, mens CO2-verdiene stiger. Jo høyere CO2-verdiene går, jo sterkere blir pustetrangen. Ved gjentatte ganger med fridykking vil det ta lengre tid før man føler ubehaget av høye CO2-verdier.
2.	Kroppen produserer flere røde blodlegemer  Røde blodlegemer binder oksygen, og på samme måte som andre sjøpattedyr er det også for oss fridykkere gunstig med høye blodverdier. Ved aktiv uv-jakt, får vi altså en høyere andel av røde blodlegemer. Drikker du tran i tillegg bidrar også dette til å bedre blodprosenten. Den økte frigjøringen av røde blodlegemer skjer akutt etter 15-20 minutter (inntil 10 %), samtidig som man får en langtidseffekt med øket produksjon av røde blodlegemer (hemoglobin). Kroppen tilpasser seg det å holde pusten, og til slutt er du blitt et sjøpattedyr.
3.	Lungevolumet blir større  Når man driver med fridykking bruker man brystkassen svært aktivt. Dersom man driver  aktivt i sjøen, vil brystkassen etterhvert bli mer fleksibel. Det vil si at både selve lungene utvider seg, og at vevet mellom ribbeina blir mer tøyelig. Du kan derfor etterhvert klare å trekke inn flere liter luft enn da du startet med fridykking. Behersker du teknikken med lungepakking i tillegg, kan du etterhvert opparbeide deg et imponerende lungevolum.
4.	Dykketeknikken forbedres Når teknikken blir bedre, oppnår du også besparelse av oksygen under dykket. Du blir mer utholdende, kan gjerne svømme over lange strekninger og i timevis uten at du blir helt utmattet. Du blir godt kjent med din egen kropp og dine egne begrensninger og muligheter.
5.	Psyken blir sterkere, og du blir tryggere En erfaren uv-jeger er sjelden redd for vaiende tareblad eller det dype mørke. Han opparbeider likevel en respekt for elementene, og er ikke ute etter å "beseire" naturen. Når man føler seg trygg og "hjemme" i sjøen, senkes også hjerteslagene og du sparer oksygen slik at dykketiden blir god. Føler man seg trygg, er man også som oftest akkurat det. En slik trygghet og styrke som uv-jegeren ettehvert opparbeider seg, kan også ha en overføringsverdi til andre situasjoner på land.

Lungevolumet ditt kan du enkelt måle på denne måten;

Lungomaten

1. Fyll en 10-liters kanne med vann og snu den oppned under overflaten

2. Pust inn alt du klarer på et åndedrag inn i slangen

3. Les av antall liter luft du har blåst inn i dunken

Generelt kan vi si at for nybegynnere er det beste å starte med et fridykkerkurs gjennom en kvalifisert instruktør. Du kan også lese endel om dette i boken "Fridykking" (seNettbutikken)

På jakt etter fisk kan det bli mye snorkling, dersom vi ikke eksakt vet hvor fisken står. Når vi har funnet fisken, blir det mest dykking. Tiden vi kan være under vann, varierer mye fra person til person, alt fra 10 sek. til 2 min., men de fleste vil oppleve at etter flere dykk blir tiden gradvis forlenget (kroppen tolererer mere CO2 etterhvert). Vi bør allikevel "lufte" kroppen for CO2 på overflaten, det doble av dykketiden. Samtidig fylles kroppen opp med ny oksygen.

På forhånd har du holdt deg unna koffein, nikotin og alkohol som alle sammen øker hjerteslagene, nedsetter dykkerefleksen og gir andre uheldige bivirkninger. Både av praktiske og sikkerhetsmessige grunner bør du alltid bruke fangst-/markeringsbøye med line forbundet til blybeltet når du dykker. En måte å drive UV-jakt på er å dykke parvis, der begge har line, deler på en harpun og bare en er nede om gangen.

Med det samme du siger ut i sjøen, bør du fylle øregangene med sjøvann (lett bare litt på hettekanten og snu hodet under vann). Dette gjør at utligningen blir mest mulig skånsom for ørene.

 

Slik foregår en vanlig neddykking og oppstigning: 

Tips for viderekomne er markert med blått, og skal ikke praktiseres for barn under 15 år.

Husk at du aldri må hyperventilere eller eksperimentere med egne pusteteknikker!

• Du svømmer sakte eller stopper helt opp for å roe ned puls og pust. Ligg rolig og slapp av i horisontal stilling med beina flytende oppe i vannskorpen (fig 1).
  

• Deretter tar du enten tre dype innpust og dykker ned
  

• Dersom du har god tid og vil forberede et spesielt dypt dykk eller være lenge under, puster du 9 dype, rolige inn- og utpust som må gjøres på følgende måte; 
  

   

• Hvert innpust skal ta ca. 3 sekunder og utpustene skal ta ca. 7 sek.

   

• Hvert innpust starter du med å fylle opp magen, deretter øvre del av brystkassen.

   

• Slapp helt av og konsentrer deg om pustingen (dette er ikke hyperventilering).

   

• Siden utpustene skal være såpass lange, er det lurt å puste ut gjennom lett sammenpressede lepper. Denne pusteteknikken gjør at du får en lavere puls før selve dykket. Du øker også oksygenmengden og lufter ut endel CO2.
  
• Deretter foretar du tre raske og lette inn/ut-pust, og fyller lungene maksimalt siste gangen. Behersker du teknikken med lungepakking (A) kan du gjøre dette etter siste innpust.
  

• Brekk overkroppen 90 grader nedover og løft den ENE foten opp av vannet. Dette er minst energi-krevende. Dykk loddrett nedover i starten inntil du har kommet så dypt at du er blitt negativ. 
  

• Du kan dykke med snorkel for deretter å trekke inn luften i snorkelen (B) når du har kommet 1-2 meter ned. Da tar du snorkelen ut av munnen (C)
  

• Du utligner ørene (før du får vondt) og masken kontinuerlig på vei nedover. Ørene utligner du lettest ved å presse peker og tommel mot nesen samtidig som du blåser ut slik at trykket går ut i ørene. 
  

• Masken utligner du ved å slippe litt luft inn i masken med nesen. Hvis du ikke utligner masken, opplever du ubehag i øynene og kan i verste fall få trykkskader på dem. Dette kalles maske-squize - se bilde her 
  

• Du dykker med bøye og line, og har på forhånd avpasset linelengden til ønsket maksimaldybde. 
  

• Det kan være kjekt med dykkeklokke for å vise dybden og dykketiden, men det viktigste er å lytte til kroppen, og finne "roen". 
  

• Når du skal oppover igjen, trekker du inn igjen den luften som du har utlignet masken med. Hvis ikke bobler det overskuddsluft ut av masken (D) på vei oppover. 
  

• Se opp når du svømmer opp, og skru deg gjerne litt rundt (E) med en hånd over hodet. 
  

• Dersom du har lungepakket og i tillegg tatt inn luft fra snorkelen på vei ned, slipper du ut litt luft ca. 1 meter før du når overflaten, ellers kan volumet i lungene bli ubehagelig høyt når du når overflaten. 
  

• Snorkelen tømmes uansett enklest ved å blåse den tom (F) rett før du bryter overflaten. (fig. 2 - se den store illustrasjon ovenfor) 
  

• Dersom du har tatt snorkelen ut av munnen under dykket, putter du den derfor på plass igjen, et par meter før du når overflaten. Dersom du får vann i snorkelen pga. bølger etc., er det enklest å få den tom ved å si bokstaven "T" så hardt du kan! 
  

Forklaring: 

(A)	Ved å lungepakke kan en voksen mann lure ned ca.1,2-1,7 liter ekstra luft i lungene i tillegg til det du maksimalt klarer å puste inn. Pga. vannpress og press fra drakten, har du begrenset mulighet til å fylle opp ditt vanlige lungevolum i sjøen. Du bruker da tungen til å pakke inn mer luft etter siste innpust. Dette bør du ikke gjøre uten at du er nedsenket i vann. Ellers vil det verke ubehagelig i lungene. Man legger tungen opp i ganen og trekker den deretter raskt bakover mot svelget. Munnen må da være åpen. Ikke overdriv slik at dette kan bli skadelig/farlig, men stopp før det begynner å verke i brystet.
(B)	Dersom du ikke trekker inn denne luften, vil det komme en perlerad av luftbobler ut snorkelen som kan skremme vekk fisken du jakter på. I tillegg får du lurt ned mer luft enn det du klarte ved lungepakking.
(C)	Dersom en er uheldig, grensesprengende eller ufornuftig kan det være en fare for å besvime under vann. Dersom snorkelen er i munnen vil da lungene lettere bli fylt med vann. Dette i tillegg til at det kan komme luftbobler som skremmer fisk...
(D)	Slik overskuddsluft kan skremme fisken. I tillegg kan du gjøre deg nytte av oksygenrester i denne maskeluften.
(E)	Masken snevrer inn synsvinkelen, og du må dreie mer på hodet enn du vanligvis gjør. Da unngår du ubehagelige overraskelser som for eksempel å få ansiktet begravet i en brennmanet.
(F)	Det er minst energikrevende å tømme snorkelen mens man bryter overflaten

Litt mer om pusteteknikk:

Når man foretar opp-pusting før et dykk, skal man starte med å slippe ut magen slik at luften kan trekkes dypt ned i lungene. 2/3-deler av alveolene (der gassutvekslingen mellom O2 og CO2 skjer) befinner seg i den nederste tredje-delen av lungene. Deretter fyller man den øvre delen av lungene i slutten av hvert innpust. Pustingen skal heller ikke være for voldsom, men rolig og avslappet. Dette gjør også at du slapper av både fysisk og psykisk. Hjerteslagene senkes og du forbereder deg mentalt på selve dykket.

Felles for de anbefalte pusteteknikkene her, er at du ikke skal lufte ut for mye CO2 fra blodet. Litt utlufting går greit, derfor anbefales det å sette en grense på 3 dype pust før et dykk. CO2 mengden styrer pustetrangen, og jo høyere dette nivået stiger i blodet, jo mer ubehagelig blir det å holde pusten. Dette gir deg derfor et nødvendig signal om når du må opp å ha ny luft. Kroppen opparbeider seg også en langtidseffekt på CO2-toleranse for hver gang du er i sjøen. Hver gang vi er i sjøen merker vi også tydelig korttids-effekten: Den første halvtimen er derfor en slags oppvarmingsfase der kroppen gradvis tilvennes høye CO2-mengder i blodet. I tillegg får man en akutt økning i antall røde blodlegemer, slik at oksygenopptak og -transport blir bedre. I starten kan vi derfor ikke forvente særlig lange dykk, men etter en halv time i sjøen har du gjerne fordoblet dykketiden din. 

Faren med hyperventilering:

Dersom man overdriver opp-pustingen før et dykk (hyperventilering) synker CO2 mengden så lavt at det går lengre tid før man får signal om at man behøver ny luft. Dermed kan man besvime før man vet ordet av det. Hyperventilering eller eksperimentering med egne pusteteknikker må vi derfor fraråde på det sterkeste.

Utlufting av CO2:

Når man har kommet til overflaten etter et dykk, er det høye verdier av CO2 i blodet etter at du har holdt pusten. Du bør derfor "lufte systemet" slik at du får ut denne CO2-en og inn nye mengder 0ksygen. En tommelfinger-regel er derfor å puste i frisk luft den doble tiden av dykketiden, før du tar en ny neddykking.

Dette gir deg best mulig grunnlag for god dykketid neste gang du går ned.

 

Oppvarmingsfasen

De første dykkene man foretar hver gang man går i sjøen, er somregel de dårligste. Dette gjelder for både nybegynnere og erfarne uv-jegere. Grunnen skyldes at vi har behov for en "oppvarmingsfase" før man får de gode, dype og lange dykkene. I løpet av de første 20-30 minuttene økes CO2-toleransen, og man får en akutt frigjøring av flere røde blodlegemer. Etter en halvtime med gjentatte neddykkinger har man gjerne 30 % lengre dykketid i forhold til de første neddykkingene.

Vil man være i forkant med oppvarmingen, kan man foreta "holde-pusten"-øvelser på vei til dykkestedet.

Dette skal være gøy!

De fleste uv-jegere er ikke selvpinere som presser seg maksimalt.

Du skal alltid ligge under ditt maksimale potensiale i forhold til dykketid og dybde, siden uv-jegere alltid må være forberedt på uforutsatte hendelser i løpet av dykket.

Vi ønsker en komfortabel og sikker fridykking. Det bør ikke gå sport i å gå dypest mulig ned, eller være lengst mulig under. Innbyrdes konkurranse mellom dykkevenner kan lett fjerne fokus fra de verdifulle og positive elementene med denne hobbyen.

Dykkeintervaller

Som vi nettopp har beskrevet, er det i utgangspunktet lurt å bruke god tid i over-flaten slik at man får luftet ut CO2-mengden som har bygget seg opp i blodet etter dykket, og dette gjelder spesielt dersom man ønsker et maksimalt godt dykk i forhold til dybde og tid.

• En god rytme som mange foretrekker er å være oppe i overflaten dobbelt så lenge som den tiden man har dykket. Er man for eksempel nede i 90 sekunder, bruker man 180 sekunder i overflaten før man foretar neste neddykking. Dette er en typisk rytme for godt trente UV-jegere.

I boken “Bluewater Hunting” av Terry Maas, beskriver han en dykkerytme som kanskje flere av oss har praktisert uten å være klar over det:

• Det går ut på å bruke 75 sekunder under vann og 45 sekunder over vann (for godt trente fridykkere).
  
  I denne rytmen er man mer under, enn over vann. En veltrent fridykker kan holde denne rytmen i timevis, og bruker 2/3 av samlet tid i sjøen under vann!

Begrepet Bluewater-hunting er UV-jakt etter pelagisk fisk (ulike typer fisk i tunfiskfamilien, sverdfisk, dolphin etc.) i åpent farvann. Man har ingen kontakt med havbunnen, siden det er både hundrevis og tusenvis av meter fra overflate til havbunn. Tek-
nikken går ut på å finne fiskens spisesteder, dykke ned og vente til fisken kommer nært nok jegeren til at den kan harpuneres.

I våre nordiske forhold, dykker vi nesten utelukkende langs land eller i nærheten av bunn. Noen ganger snorkler vi mye i overflaten for å leite etter gode jaktsteder, eller for å forflytte oss i en strategisk rute. Har man funnet et sted man vil utforske og søke igjennom, bruker man gjerne mest mulig tid under overflaten i slike områder.

Man kan veksle mellom disse to dykkeintervallene, og prøve ut hva som passer best i forhold til ens egen fysiske form, dykke og jakt-teknikk:

A. Dobbelt så lenge over, som under vann 
Fordel: God utlufting av CO2 i overflaten og gode dykketider.

B. 2/3 under vann og 1/3 over vann. 
Fordel: Samlet mer tid under vann i løpet av dagen.

---

Bruk av finner

VEKSELSPARK

Under snorkling og dykking ved UV-jakt bruker vi vanligvis finnene vekselvis opp og ned, såkalt "Vekselspark". Fremdriften vår man ved å presse finnebladet ned, og få en "snert" i hvert spark. Beina er forholdsvis strake, med litt svikt i knærne. På denne måten unngår man "sykling" der man omtrent ikke kommer av flekken. Vekselspark er den svømmeteknikken vi vanligvis bruker. Både under snorkling, ved horisontal svømming under vann og ved oppstigning.

 

FROSKESPARK

En annen måte å bruke finnene på er såkalt "froskespark" der man bruker finnene på samme som ved vanlig brystsvømming. Denne svømmeteknikken brukes spesielt dersom du har dykket så dypt ned at du er negativ, men når du vil unngå å synke dypere. Du står derfor vertikalt i sjøen med hode opp og beina ned. Ta rolige froskespark med minst mulig energibruk og hold deg på denne måten i ro på det samme stedet uten å synke videre nedover.

KVALSPARK

En tredje variant er "Kval-spark". Beina er samlet og kroppen bukter seg som en hval.

Denne svømmeteknikken bruker man dersom man skal raskt frem. Teknikken brukes også under såkalt "finnesvømming" der man bruker monofinne (begge beina plassert i en stor finne).

Armene kan enten strekkes fram eller holdes inntil kroppen.

Svømmeteknikken krever normalt mye krefter og oksygen.

Dette er den raskeste måten et menneske kan komme frem i vannet ved hjelp av egen muskelkraft.

 

Det er lurt å variere måten å svømme på, slik at man ikke overbelaster enkelte muskler. På denne måten kan man holde på lenge uten å bli sliten. Se ellers punktet "Finner" under Dykkeutstyr.

Krampe i føttene?

Av og til kan man få krampe i legg, vrist, under tærne etc. Slike kramper tøyer du effektivt ut ved å ta fatt i finnebladet å presse mot magen.Er man ofte plaget med kramper under finnesvømming kan det lønne seg å tøye ut både vrist og legger før man går i sjøen/vannet.

 

Påføring av våtdrakt

Det er svært vanskelig å ta på seg en open-cell våtdrakt uten hjelpemidler. De fleste foretrekker varmt såpevann (2-4 ss mild hudsåpe uten parfyme pr.1 liter vann).

Dersom en ofte driver med fridykking er det viktig å unngå shampoo/Zalo/håndsåpe etc. Det skyldes at mange etterhvert får allergiske reaksjoner av disse såpene. Dette kan skyldes parfyme og annet krims-krams som er tilsatt. Noen bruker grønnsåpe, men det sklir dårlig, og er derfor ikke gunstig.

Et bedre alternativ er babyolje, intimvask, matolje etc. iblandet varmt vann på thermos. Da har huden din det bedre. Noen drakter har metalite/titanium-belegg på innsiden for å lette påføringen, men det er fortsatt bedre med hjelpemidler. Talkum er tungvint og grisete i bruk, og kan ikke anbefales.

Etter at dykket er over, spyles alt utstyret (viktigst med drakt,sokker og hansker) i ferskvann. Ikke tørk det i sollys, siden UV-lyset vil bryte ned det meste.

Påføring av drakt

1. Hell såpevann inn i drakten. Ta først på buksen, deretter overdelen.

2. Ta først armene inn i overdelen

3. Deretter hodet inn i hetteåpningen

Av med drakten!

1. Ta tak i beverhalen og frontstykke

2. Bøy deg fremover mens du vrir deg og drar med begge hender. Har du en smoothskindrakt må du være ekstra forsiktig. Om du skal gjøre det enda lettere å få av drakten heller du litt lunkent såpevann i drakten før du tar den av.





3. Drakten vrenges nå av. Frigjør armene og bruk de til å ta hetten av hodet.

4. Du er født på ny!

Pusting i snorkel

Snorkelen er en forlengelse av pusterøret vårt. Altså den delen av åndedrettssystemet der vi ikke kan ta opp oksygen (O2). Derfor må vi puste ekstra dypt i snorkelen slik at vi sikrer oss tilstrekkelig frisk luft inn. Se ellers punktet "Snorkel" under Dykkeutstyr

Utligningsproblemer ?

Dersom du har problemer med å utligne trykket i ører eller bihuler, kan det være lurt å skylle nesen med saltvannsoppløsning (ca.10 promille) ved å bruke et neseskyllehorn (fås på apotek).

Unngå helst nesespray. En bivirkning av slike medikamentet (otrivin,rinoxin etc.) er at hjertefrekvensen (pulsen) øker!!!

Og det er jo ikke gunstig når vi skal holde pusten...

Dessuten irriterer det slimhinnene.

Dersom du er sylta forkjølet bør du unngå å dykke, ellers kan du fålangvarige bihuleproblemer i etterkant. Utligningsproblemer blir ofte mindre dersom du dykker ofte. Noen har god erfaring med akupunktur for bihuleproblemer. Andre har gode erfaringer med å kutte ut å drikke melk, som virker slimdannende og kan vanskeliggjøre utligningen.Du bør utligne i forkant av at du kjenner ubehag i ørene. Utligningen skal derfor startes med en gang du starter neddykkingen, og kontinuerlig hele veien ned i dypet. Det er ikke behov forå utligne under oppstigningen.

Utligningen skal foretas skånsomt for å unngå skader på øret. Dersom det går tregt, kan du bevege hodet sidelengs mens du utligner. Da strekker du kanalen som går fra mellomøret og ned til halsen. Det blir derfor ofte en passasje på denne måten, som gjør at utligningen går greit. Som tidligere nevnt bør du også dykke med mest mulig vann i ørekanalene.

Krampe i føttene?

Innimellom kan spesielt nybegynnere oppleve å få krampe i leggene, i tærne eller andre steder i føttene. Slik kramper fjerner du lettest ved å ta tak i finnebladene med hendene og pressedette mot magen. På denne måten tøyer man ut de fleste kramper.

Når man holder pusten, vil kroppen prioritere oksygen til det indre kretsløp (hjerne,lunger,hjerte). Musklene får derfor mindre oksygen og kramper kan lettere oppstå.

Øket urinproduksjon?

Mange opplever en øket urinproduksjon (må pisse ofte) når man fridykker. Dette skyldes at når man holder pusten øker blodtrykket, som igjen frigjør et pisse-hormon som heter"ANP". Dersom man fryser i tillegg øker fenomenet.

Dette gjør at man skal være spesielt oppmerksom på å få i seg nok væske (les: vann) før og etter dykkingen. Skal man være i sjøen i mange timer, lønner det seg å ha med seg drikke i fangstnettet. Slurver man med væsketilførsel, kan man bli såpass dehydrert etter dykket at man resten av dagen er plaget av utmattelse og hodepine.

Dykkerefleksen, hva er det?

Mange mener at mennesket har utviklet seg gradvis fra et mer vanntilpasset stadie for flere milloner år tilbake. I følge denne teorien hadde vi en velutviklet dykkerefleks på lik linje med sjøpattedyr og andre godt vanntilvente landdyr. Men rester av denne dykkerefleksen har vi fremdeles i oss.

Dykkerefleksen er en del av kroppens forberedelse i forkant av et dykk. Når vi får kaldt vann i ansiktet, senkes pulsen umiddelbart. Det oppstår et blodtrykksfall. Dette er gunstig i forhold til å holde pusten lengst mulig.

Ettersom vi skal flyte godt (er positiv) de første 4-5 metrene, må vi bruke litt energi for å dykke ned. Dette fører til en umiddelbar økning av hjertefrekvensen (puls). Men når vi passerer det nivået vi er nøytrale (vektløs) og synker av oss selv (er negativ), kan vi slappe av og spare energi på vei ned i dypet. For mange godt tilvente fridykkere vil da pulsen synke lenger ned enn vanlig hvilepuls. Dette er også en del av dykkerefleksen. Dette forutsetter også at vi ikke er stresset og spent, men at vi er rolig og trygg.

Vi har også en lukkerefleks, der en muskel stenger for vann inn i bihuler og lunger. På småbarn/babyer er lukkerefleksen sterkt tilstede. For oss som er litt større, skal vi være oppmerksom på at lukkerefleksen svekkes sterkt etter alkoholpåvirkning.

En annen merkelig tilvenning kroppen gjør under fridykking, er at på litt større dyp og dykketid, overtar melkesyren funksjoen som oksygenet har i musklene, slik at større mengder oksygen blir sendt inn i det indre kretsløpet (hjerte,lunge,hjerne). Dette fenomenet er også kjent som "blood-shunting" der forbrenningen i stor grad foregår anaerobt. Dersom du vil "gå mer i dybden" på dette emnet kan vi anbefale å lese denne prosjektoppgaven:http://www.duo.uio.no/publ/medisin/2004/21020/AUTO/21020.pdf 

Gruntvannsbesvimelse

Denne risikofaktor er i direkte sammenheng med trykkets effekt på gassutvekslingen, og dermed større jo dypere dykkeren går.

Jo dypere man dykker jo mer øker trykket i lungene, og dette fører til at mere O2 tas opp i blodet. Under oppstigningen synkes trykket i lungene raskt og om trykket blir mindre enn trykket i blodet reverseres gassutvekslingen og O2 passerer fra blodet til lungene. Samtidig trekkes CO2 ut fra blodet (pga lavere trykk i lungene) og et lavere CO2 nivå i blodet registreres og pustetrangen blir svakere. Dette gir dykkeren en falsk følelse av at alt går bra rett før bevissløshet inntreffer.

Dette fenomenet kan altså skje på grunt vann like før man når overflaten, derav navnet gruntvannsbesvimelse (SWB). Risikoen for SWB øker hvis man puster ut under dykket eller stanser på veien opp fra et dypt dykk.

(Kilde; Erika Schagatay, forsker ved Dyklaboratoriet ved Zoofysiologiske Instituten, Sverige)

Dersom man dykker ufornuftig, bruker farlige eller tvilsomme pusteteknikker kombinert med det å presse seg over evne, kan føre til fenomen som direkte black-out (besvimelse) eller Gruntvannsbesvimelse (shallow water blackout). De fleste som driver UV-jakt fridykker på en trygg og god måte. Innenfor sporten Apnea der man konkurrerer om å dykke dypest mulig, lengst mulig distanse eller i tid, er det svært viktig å ha gode kunnskaper om hvilke faremomenter ekstrem fridykking medfører.

I sistnevnte form for fridykking har det på verdensbasis vært endel dødsulykker, og Apnea er ansett som verdens farligste sport.

Sporten tiltrekker seg sterkt konkurranseorienterte mennesker som søker ekstra anerkjennelse utover det som hverdagen gir.

 

Hyperventilering

Hyperventilering betyr overdrevet pusting samtidig som akvititetsnivået i kroppen er lavt. Noen fant en gang ut at dette var lurt å gjøre, slik at man klarte å holde pusten lengre. Det dukket etter hvert en stygg bakdel med denne teknikken. Det førte nemlig litt for ofte til at man besvimte, med påfølgende drukning. Dette er altså en måte å narre kroppen til å tro at man har nok oksygen.

Hyperventilering er derfor farlig og må ikke gjøres i forbindelse med fridykking.

Å besvime under vann, medfører som oftest drukning. Det har skjedd stygge ulykker både i basseng og sjø pga. dette, også her til lands. For alle som driver med fridykking, er det viktig å ha en basiskunnskap om dette temaet. Derfor er dette også noe man lærer på et fridykkerkurs.

Når vi holder pusten, senkes O2-nivået, samtidig som CO2 nivået stiger. Det er CO 2 -nivået avgjør pustetrangen vår. Jo høyere dette nivået er, jo mer ukomfortabelt blir det å holde pusten.  

Dersom vi i en ufrivillig situasjon måtte holde pusten maksimalt, vil til slutt CO2-nivået komme så høyt at det er umulig å undertrykke innpustingen. De kraftige pusterefleksene fører til at man trekker inn, enten man vil eller ikke. Dette skjer altså før man besvimer av O2-mangel. Slik er vi konstruert, og dette er helt naturlig. Vi kan altså ikke føle at vi har lite O2, men vi føler tydelig når vi har mye CO2.

Illustrasjon på dette:

Risikoen med hyperventilering kommer av at CO2 -nivået i blodet senkes dramatisk under denne overdrevne pustingen. Dersom man deretter holder pusten, vil kroppen bli narret til å tro at den har nok oksygen.Man kan altså besvime (O2 nivået har blitt for lavt) før CO2-nivået har steget så høyt at det gir tydelige signaler om pustebehov.

Den første fasen vi holder pusten er "Hei hvor det går"-fasen. Det å holde pusten er enkelt og behagelig. Deretter begynner brystkassen å vekselvis utvide seg og trekke seg sammen. Denne fasen heter "pumpefasen". Dette gjør at man utvider bronkiolene slik at man får en indre sirkulasjon av luften i lungene og deretter mer effektiv utnyttelse av oksygenrester. Disse krampetrekningene skal bare komme naturlig, og man trenger ikke være bekymret av den grunn. Samtidig er det et varsel om at dykketiden nærmer seg avslutning.

Gruntvannsbesvimelse (shallow water blackout)

En annen risikofaktor er i direkte sammenheng med trykkets effekt på gassutvekslingen, og dermed større jo dypere dykkeren går.

Jo dypere man dykker jo mer øker trykket i lungene, og dette fører til at mere O2 tas opp i blodet. Under oppstigningen synkes trykket i lungene raskt og om trykket blir mindre enn trykket i blodet reverseres gassutvekslingen og O2 passerer fra blodet til lungene. Samtidig trekkes CO2 ut fra blodet (pga lavere trykk i lungene) og et lavere CO2 nivå i blodet registreres og pustetrangen blir svakere. Dette gir dykkeren en falsk følelse av at alt går bra rett før bevissløshet inntreffer.

Dette fenomenet kan altså skje på grunt vann like før man når overflaten, derav navnet gruntvannsbesvimelse (SWB). Risikoen for SWB øker hvis man puster ut under dykket eller stanser på veien opp fra et dypt dykk.

(Kilde; Erika Schagatay, forsker ved Dyklaboratoriet ved Zoofysiologiske Instituten, Sverige)

Litt om grensesetting, dagsform og dykketid

Som topptrent UV-jeger, bør du sette en grense på maks 20 meter ved UV-jakt og skjellplukking, kombinert med maks 90 sek. dykketid på samme dyp. Da minsker du faren for gruntvanns-besvimelse (SWB) radikalt. Det er fridykking dypere enn 20 meter som spesielt øker faren for gruntvannsbesvimelse. (Kilde; Terry Maas, Freedive)

Dykker du altså på rundt 10-15 meter dyp kan du godt overskride tiden på 90 sekunder uten at dette trenger å være farlig. Om du er nede i både to og tre minutter kan være helt trygt så lenge du føler deg vel, og er på grunnere vann.

Dykker du dypere enn 20 meter i forbindelse med uv-jakt, må du passe på å ikke være for lenge nede.

Dagsformen vil for de fleste variere, og mange foretrekker å lytte til kroppen/intuisjon/følelse fremfor å følge informasjoner/alarmer på dykkecomputeren. Noen enkle rettesnorer kan allikevel være en stor fordel.

Siden vi bruker line og fangstbøye under undervannsjakt, har vi på forhånd en linelengde som indikerer vår ønskede maksdybde. Når linen er stram, vet vi hvor dypt vi er. En dykkecomputer for uv-jakt kan være interessant, ved at man etter dykket kan se hvor mange ganger man har foretatt neddykkinger, hvor lenge og dypt man var, temp. osv.

En annen nyttig funksjon slike computere har, er at de viser "surf-time", dvs. tiden du puster frisk luft i overflaten. Dermed vet du også når du har luftet ut nok CO2, og kan ta neste dykk.

Det mest fornuftige en uv-jeger kan gjøre, er å sette grenser for seg selv. Nybegynnere vil ha en stor fremgang den første tiden i forhold til dybde og tid. På et tidspunkt bør man slutte med å slå sine personlige eller andres "rekorder". På denne måten kan man drive sin hobby på en trygg måte. De gode opplevelsene under UV-jakt handler ikke om selvpining.

Dersom man har brukt alkohol, bør man vente flere dager før man dykker. Alkoholrester i kroppen og endel medikamenter/narkotiske stoffer svekker dykkerefleksen, og kan lettere føre til besvimelse/drukning. I tillegg gi økt varmetap, øket hjertefrekvens (puls), generell dårlig form og dårlige prestasjoner.

Nikotin og koffein-rester i blodet øker hjertefrekvensen og er uheldig i forbindelse med fridykking.

Røyking nedsetter generelt oksygenopptak og lungekapasiteten.

 

Husk å drikke vann før, under og etter lange økter i sjøen!

Dette skal vi forklare nærmere, ved å gå inn på litt lungefysiologi:

Blodet i kroppen går gjennom den følgende ruten:

Friskt arterie blod i arteriene ® til celler i kroppen ® veneblod tilbake til høyre forkammer ® høyre ventrikkel ® til lungene hvor CO 2 blir eksportert og O 2 importert® venstre forkammer ® venstre ventrikkel og ut i arteriene.

Nedenfor er det avbildet kroppens blodkretsløp der den lyserøde fargen er friskt arterieblod fra lungene, og den mørkerøde fargen er veneblod med lav oksygenkonsentrasjon.

 

Det som skjer når vi dykker er at kroppen blir stimulert til å skille ut et hormon som kalles Atrial Natriuretisk Faktor (ANF) som blir produsert av celler i forkamrene i hjertet.

Stimuli for dette hormonet er blant annet:

•  Hypervolemi (økt væskemengde i kroppen)

•  Høyt blodtrykk

•  Hypernatremi (høyt saltinnhold i blodet)

•  Stress

•  Hypoksi (lav O2 konsentrasjon)

 

Funksjonen til dette hormonet er som følger:

•  Økt urinproduksjon (for å kvitte seg med den ekstra væsken)

•  Vasodilatering (blodårene utvider seg for å fordele den ekstra væsken og lette arbeidet til hjertet)

Det som skjer når vi dykker er følgende: (spesielt dersom det er kaldt i vannet)

•  Kaldt vann fører til vasokonstriksjon (overfladiske blodårer trekkes sammen for å konservere varme) Dette gjør at hjertet vil få mer blod å pumpe rundt, ettersom blodet som var i huden etc. vil bli sentralisert inn mot de indre organer. 

•  Dette tolker kroppen som "væske overload" og forkamrene skiller ut atrial natriuretisk faktor (ANF) for å kvitte seg med den "ekstra" væskemengden. Dette resulterer i at du som dykker må tisse. Du har kanskje merket at om vinteren blir du mye raskere og oftere pissetrengt? Det er fordi vannet er kaldere og kroppen vil derfor gjøre det som trengs for å spare på varmen. 

•  Ved å aktivt holde pusten vil hjertet måtte jobbe hardere for å pumpe blodet gjennom lungene noe som igjen gjør at ANF blir stimulert og du må tisse igjen.

Det som vil skje dersom en ikke passer på å drikke rikelig med vann når en dykker er at en til slutt vil bli dehydrert. Dette vil igjen føre til at hjertefrekvensen går opp (tachycardi) og en vil få dårligere bunntider ettersom kroppen forbruker mer oksygen og dermed øker også CO 2 produksjonen.

Du har kanskje merket dette etter en tid i vannet? I tilegg vil en også få hodepine som kan sitte i ganske lenge, og en føler seg lite vel.(svimmel, sjøsyk, irritabel etc) 

Så husk en flaske med vann i fangstnettet når du er ute og dykker, ta drikkepauser selv om du ikke er særlig tørst. Husk at kroppen kan være dehydrert selv om du ikke er tørst!