Enkel retur
Rask levering
Til kassen
Totalt: 0
Meny

Logg inn

Handlekurv / 0 produkter

Handlekurven er tom

Usikker på hvor du skal starte?
Se våre nyheter

Vi anbefaler

Til kassen
Total: 0,-
Undervannsjakt

Jaktteknikk

Foto: Aleksander Nordahl, ettpust.com

Det er ulikt hvor man leter opp de ulike fiskene, men felles for all undervannsjakt er at man skal komme seg så nært som mulig for et godt skudd som sikrer fangsten, og unngå skadeskyting.

For å komme nært innpå fisken er det viktig å opptre stille og rolig. Stille er man dersom man ikke plasker med svømmeføttende i vannoverflaten, eller klasker de mot hverandre på veien ned. Videre er man stille ved å unngå luftbobler fra snorkel og maske under hele dykket. For å dykke lydløst må man være bevisst på dette, og øve seg på å unngå å slippe ut luft. Når det gjelder bunnfisk som steinbit, breiflabb og flyndrer er ikke dette så nøye. De ligger nemlig rolig på bunn og det skal mye til for å skremme dem bort. Dette er også grunnen til at de fleste apparatdykkere bare klarer å fange bunnfisk.

For å unngå at fisken blir redd deg, er det viktig å gjøre alle bevegelser så rolig som mulig. Dette er jo også energibesparende for deg, slik at du får bedre tid under dykket. Det gjelder bevegelsen fra hånden som du trykkutligner ørene med, føttenes bevegelser og hodet som sveiper blikket rundt i vannmassene. Brå bevegelser skaper også trykkforandringer i vannet, noe som fiskens sidelinje-organ lett vil oppfatte.

 

Oppsøkingsjakt
Oppsøkingsjakt er en aktiv jaktform, der du både søker opp og går tett inn på fisken som harpuneres, før den rekker å stikke av. Ved denne jaktformen er det vanlig å dekke et større område, at du er kort tid på hvert sted, og at du stadig flytter deg til nye plasser. Leiter man etter breiflabb og steinbit, er dette den jaktformen som passer best. Du må rett og slett aktivt dykke og sjekke størst mulig bunnflate. Når du blir godt kjent i et område, finner du etterhvert ut hvor de beste stedene er. I strømrike områder kan man dykke ned og la seg føre avsted med strømmen, eller bruke bakevjene for å komme inn i god posisjon der fisken står.

 

Ventejakt
Dette er en måte å jakte på som betyr å dykke ned i et område der du tror det er muligheter for å møte stor frittsvømmende (pelagisk) fisk. Du legger deg ned på en stein/berg eller i taren, ligger stille og håper at byttet kommer nær inn på deg. Dersom fisken ser deg og du er rolig, hender det ikke så sjelden at de blir nysgjerrige og kommer nærmere for å undersøke. Ved en slik jaktform, kan man også tiltrekke seg fisken ved å slippe ut luktspor fra leveren til nyskutt fisk, lage lyd nede i strupen eller vifte litt med mothaken på pilspissen. Dette er kanskje den mest fascinerende formen for jakt, men krever at du har brukbar dykketid og har evne til å være tålmodig. At harpunen er koblet til fangstlinen via bøyen er viktig, slik at du kan gå rett opp til overflaten uten å måtte dra med deg en stor fisk på veien.

 

Harpuneringen
De ulike harpunene har ulik presisjon, kraft og rekkevidde. Det er viktig at man blir kjent med den nyinnkjøpte harpunen på forhånd før man starter å jakte etter fisk. Ved å sikte seg inn på tomme skall på skjellsandbunn, eller henge opp tomme melkekartonger/ballonger etc. fra en stein på bunn, blir man kjent med harpunen og vant til dens rekkevidde og presisjon. Du skal ikke øve deg på fiskene. Du venter altså med jakten til du er blitt en god skytter.

I de fleste situasjoner er det best å harpunere fisken ovenfra og ned. Man sikter på hjerne og nakkeregionen, for å tilstrebe et dødelig skudd og i allefall et skudd som gir godt feste. Hjernen på fisken finner man i den bakre del av hodet. Man kan tenke seg en likesidet trekant med øynene som to av punktene og hjernen som det tredje (se bilde). Dette gjelder selvfølgelig ikke alle fiskeslag. På flyndrer sitter hjernen helt i kanten av hodet, og på steinbit og havål sitter hjernen ganske langt bak mot nakken.

På stor fisk ved kort avstand bør vi satse på et skudd direkte i hjernen. På litt større avstand og på mindre fisk, tilstreber vi et skudd som gir godt feste på fisken, dvs. I fiskens kjøttfulle områder.

Dersom vi møter på fisken fra siden, er det viktig å sikte høyt nok for å unngå vom-skudd som lett vil føre til at fisken river seg løs fra pilen og svømmer skadet bort. Harpunering rett forfra kan gi gode treff, mens harpunering rett bakfra (flyktende fisk) kan føre til skadeskyting og bør derfor unngås. Man må prøve å komme så tett innpå fisken som mulig, og hvis man er usikker på om avstanden blir for lang i forhold til harpunens rekkevidde og presisjon, bør man ikke harpunere.

Det er sjelden man opplever å ha mulighet for å harpunere fisk fra undersiden. Dette kan likevel inntreffe i situasjoner der UV-jegeren kommer opp et helt annet sted enn der han dykket ned. Det krever også at UV-jegeren kommer innpå fisken før den aner uråd. Dersom man ikke trekker inn den ekspanderende luften i masken mens man svømmer oppover, vil selv de minste luftbobler avsløre deg og fisken svømmer bort. De fleste pelagiske fisker er mest vant til angrep under seg, noe man raskt vil erfare. Slike situasjoner der man påtreffer store fisk når man er på vei opp, fører jo til at man harpunerer gjennom buken, men at pilen likevel går videre gjennom den kjøttfulle nakke- og ryggregion. Det kan derfor i en del slike situasjoner være helt forsvarlig å la pilen gå, så lenge den har stor nok gjennomslagskraft.

 

 

Skuddposisjoner med lav- og stor treffprosent. Unngå skudd med treffprosent på 20% og mindre. Bildet oppe t.h. viser treffområdet hvor fisken dør momentant. På kveite er det anvist akseptabelt (lyseblått) og godt (mørkeblått) treffpunkt.

 

Kveite
Mange steder ute i den store verden har man erfaring med å harpunere tunfisk og andre storfisker. Erfaringen går blant annet ut på å bruke kraftig nok utstyr når man vil gi seg i kast med de største fiskene.

På kveite bør man harpunere bakfra og på skrå inn i nakken (se bilde på motsatt side), slik at pilen ikke river seg løs dersom fisken ikke er lammet ogsvømmer avgårde. Treffpunktet bør være i nakke/hjerne, med en kraftig harpun, sterk pil, tykk line osv, og som har store mothaker. Hele harpunriggen må være gjennomtenkt, solid og sterk. Er man ikke rigget opp for kveitejakt, så unngå å sende pilen inn i fisken. Det kan føre til skadeskyting.

Det er en «glemmesak» å prøve å svømme opp på direkten med en skikkelig storkveite. Derfor er det viktig å rigge seg til på en fornuftig måte. Harpunen må være direkte forbundet til fangstbøyen. Alternativt kan fangstlinen være koblet til en dykkekajakk eller dykkeflåte. Når fisken er harpunert vil den derfor kjempe med oppdriften i bøyene, og ikke med deg. Bøyen vil ha tilstrekkelig oppdrift til at kveiten blir tvunget opp igjen etter en tid.

Du bør snarest mulig svømme ned til kveiten og avlive den, evt. i tillegg harpunere den på nytt med en annen harpun, for å sikre fangsten.

Når man jakter etter kveite, er det er viktig at harpunen med alle detaljer som linetykkelse, piltykkelse, pilstreng, kraftige store floppere på pilen og rykkdempere er sterke nok til å kunne berge en storkveite. Fangstbøyen må være av god kvalitet og ha solide festepunkt, evt. la linen gå gjennom de tre fremste ringene på bøyen. Hele riggen må være gjennomtenkt og sterk nok til at man klarer å berge fangsten dersom man føler seg ansvarlig nok til å sende pilen mot fisken.

I tillegg bør en ha reserveharpun, og gjerne en følgebåt.

 

Jaktstedene
Generelt kan man si at de gode fiskeplassene også er gode steder å drive UV-jakt. Dette er ofte i strømrike områder, der fiskestimer av pale (småsei), sild og lyr i perioder står tett. Her jakter ofte stor lyr, torsk og tildels kveite. Slike strømrike steder finner vi ofte i sund, smale fjordmunninger og ved nes som stikker frem.

Ved strømdykk er UV-jegeren mye tryggere enn apparatdykkere. UV-jegeren kan lettere klare å svømme i mot tildels kraftig strøm, og svømme rett opp så fort han vil, i situasjoner der strømmen er nedgående. Det tar ikke lang tid før man forstår og blir kjent med strømmønsteret der man dykker, og klarer å samarbeide med bakevjer inne ved land, bak holmer og nes, der strømmen går motsatt vei. Ved å dykke gjentatte ganger på de samme stedene blir man etterhvert lommekjent i undervannstopografien, man vet hvordan strømmen går i forhold til flo og fjære, og hvor fisken står.

 

 

Når man dykker i tidevanns-strømmer bør man planlegge dette i forhold til tidevannstabellen. Det er ca seks timer mellom flo og fjære, og i de fleste sund er strømmen svakest med gunstige dykkeforhold i tiden rundt flo og fjære når strømmen snur. I våre kraftigste tidevannsstrømmer som vi finner i NordNorge (f.eks. Saltstraumen) pga. stor tidevannsforskjell, må man vise stor forsiktighet og planlegge godt. Dette er kun for erfarne undervannsjegere, siden det er direkte farlig dersom man er på feil sted til feil tid.

Bunnfisken finner man stor sett spredt over stein- og sandbunn, og vi lager derfor ingen illustrasjon på dette. Her er det ofte tilfeldig hvor man treffer på fisken. Men bunnfisk foretrekker også litt strømrike steder. Det er viktig å bli trygg i sjøen, noe som igjen gir en reell trygg dykking. Som nybegynner bør man tilnærme seg strømdykking gradvis, og helst dykke sammen med erfarne UV-jegere i den første tiden.

Som UV-jeger er det nødvendig med en viss langsiktig tålmodighet. Vi kan ikke forvente å få fisk hver gang vi er i sjøen. Sikten kan være dårlig, og det kan være surt å skifte ute ved alle årstider og værforhold. Mange utlendinger er imponert over at vi driver med denne hobbyen her oppe i «ishavet». På den annen side, er vi nok ikke helt klar over hvor heldige vi er som som bor langs en kyststripe med så gode forhold for undervannsjakt.

Man kan enten dykke fra land, eller fra oppankret båt. Dersom man dykker fra båt er det viktig å være godt båtvant og markere båten med dykkeflagg. I tillegg bør det være en person ombord som passer på i tilfelle ankerfestet løsner. Dersom det er mye strøm eller vind kan båten drive fortere enn du klarer å svømme, og dersom det er langt til land kan farlige situasjoner oppstå.

Mange bruker havkajakker for å komme ut i holmer og skjær, noe som er en ypperlig kombinasjon siden man her får plass til både utstyr og fangst i kajakken. Ved å padle i våtdrakt kan du som padler ikke bli tryggere i forhold til problematikken med flyteevne og nedkjøling.

Stadig flere går til anskaffelse av selvlensende jakt/fiske og dykke-kajakker, som fremfor alt er ypperlig egnet til UV-jakt. Dette er ekstra stødige sit-on-top kajakker, der man enkelt kan dykke direkte fra kajakken og komme seg oppi med liten fare for velt. Vi kan forvente at flere oppdager disse kajakkene i tiden fremover. Vi må ikke glemme at undervannsjakt bare er i startgropen her til lands.

Vil du lære mer? Du finner mye bra lesestoff på vår blogg om undervannsjakt.

 

 

 

Tekst, bilder og illustrasjoner © Frivannsliv.no AS
 

Produktet du valgte er lagt i handlekurven