Enkel retur
Rask levering
Til kassen
Totalt: 0
Meny

Logg inn

Handlekurv / 0 produkter

Handlekurven er tom

Usikker på hvor du skal starte?
Se våre nyheter

Vi anbefaler

Til kassen
Total: 0,-

Flaskepost: Rørdykking ved Lauvstad

På Frivannsliv.no sin blogg kan du lese om turer og opplevelser fra fridykking. Vi kaller det flaskepost. Vi tar gjerne imot bidrag fra leserne våre. Send din opplevelse med bilder og tekst til post@frivannsliv.no, så tar vi kontakt med deg.

Av: Magnus Sandven
Foto: Hans-Martin Martinussen og Iben Jeppesen

 

-"Yo, er du gira på fridykkertur på settefiskanlegg ved Volda en helg?" tikker det inn på telefonen min en kald kveld, tidlig i februar. Det er Severin Skattum som hadde sendt meldinga. En gira type som har blitt fullstendig hekta på fridykking det siste året. Jeg kjente at med sol og 20 kalde i store deler av Norge var det lite som gjorde det fristende å skulle plaske rundt i en kald sjø med snø rundt og isflak i vannet. Og settefiskanlegg, hva søren er det for noe? 
 
Severin hadde fått nyss om et nytt fenomen, fra litt kjentfolk, Youtube og podcasten "Saltvann". Rørdykking ved settefisk-anlegg like utenfor Volda. -"Jeg lover masse fisk, masse sværinger og god stemning! Du må bare ned på en rolige 15-20 meter for å møte på den. Det kan også være at vi er litt seint ute, sånn sesongmessig, men jeg har sykt trua!" 
Det skulle visst være noen anlegg der ute som spytta oppdrettsmaten de hadde til overs ut i sjøen. Denne restematen resulterer i et etegilde uten like for den lokale palen. Og stortorsken, den kan godt like seg en pale eller ti, så i de kaldeste vintermånedene hender det at den kommer luskende opp til disse rørene og palestimene for å feite seg opp. Du må bare komme deg dypt nok ned, med ro og eleganse, for så å både lokalisere, sikte og treffe disse beistene som skulle ligge der og lure. Etter en lengre vinter og mye skiturer, og særs få turer i sjøen de siste månedene virket håpet om å lesse fryseren opp med fileter og snadder heller tynt. Dykkeformen tatt i betraktning virket det mer sannsynlig at jeg ville bli værende igjen på de 20 meter og ende opp som palen, i gapet på en stortorsk eller breiflabb som lå der og ventet.

 

Rørdykking ved settefiskanlegg. Restematen fra driften blir spytta ut i fjorden, for å bli til et etegilde for palen som står og venter. I teorien skal det da komme stor torsk og spise palen, som da enda større tosker håpte på å få tak i. 

 

Helt solgt på opplegget var jeg ikke, men når folk er så gira som det Severin var her nå, så blir det som regel artige opplevelser ut av det uansett. Omtrent før jeg rakk å tenke meg om hadde det blitt snekra i hop både overnatting og turgjeng. I tillegg til meg hadde også Iben Jeppesen og Hans-Martin Martinussen blitt lurt med på opplegget. Med unntak av at alle i større eller mindre grad kjente Severin hadde vi andre aldri møttes. 

 

Fredag kveld ble Sogndalsbilen med meg og Severin stappet full med fridykkerutstyr, bly, harpuner og en kombinasjon av skyhøy optimisme og middelmådig pessimisme. Severin har i sin forholdsvis korte fridykkerkarriere for det meste dykket i Sognefjorden, og da på høst og vinterstid. Fridykking i Sognefjorden kan by på fete opplevelser og gode minner, men et mekka for undervannsjakt er det ikke. Nå var drømmen om stortorsken satt i fyr og flammer. For min egen del kan jeg sette stor pris på undervannsjakt, men forventningene for turen var satt til at alt større enn en tangkutling ville kommet som en svært positiv overraskelse. 

 

Ett stykk organisator i verdensklasse, og tre stykk vimsekopper

Når vi godt utpå kvelden ankom helgens base på Lauvstad tok det ikke lang tid før vi hadde fått utnevnt turens høvding og overmann. Hans-Martin er en veteran å regne i fridykkergamet, med mang en helgetur på undervannstokt under beltet. Dette kom godt med for oss andre uorganiserte og vimsete ungfoler. Hans-Martin hadde fått ordnet en herlighet av en rorbu, og hadde fikset og stelt i stand det meste av innlosjering, mat og dykkeplasser for resten av helgen i god tid før vi andre nådde frem. Her var det bare å hoppe til køys og drømme om storfangst og torskemiddag med det samme vi kom frem.

 

Hans-Martin hadde stelt i stand det meste, så her lå forholdene godt til rette for en ypperlig helg.

 

Vi ble fort enige om at vi skulle kose oss på tur, så hastverk bar vi ikke store preg av. Lørdagen startet på eksemplarisk vis med at Hans-Martin serverte en herlighet av en søndagsfrokost, medfølgende obligatorisk skitpreik rundt bordet. Når måltidet var konsumert fikk vi avklart litt rundt erfaring, form, forventinger og sikkerhetsrutiner. Til tross for svært begrenset bekjentskap innad i gruppen før turen gikk praten løst og vi fikk tunet oss inn på samme bølgelengde med tanke på dykkerutiner og mål for dykkene. 

 

Høvding Hans-Martin med kontroll på det meste. Også på dykkinga.


Vår gode «kjentmann» Hans-Martin fikk beroliget oss med at det stedvis skulle være mulig å komme seg ned til rør, og dermed også fisk, allerede fra åtte meters dybde. Dessverre var det trolig litt seint på året for de beste mulighetene for stortorsken. Severin tolket dette som at nå skulle det bli jaktbonansa og gikk i gang med å forberede seg på hvordan han skulle få skutt og dratt opp det ene beistet etter det andre. Kanskje det ville lønne seg å ha med seg en harpun i hver hånd, i tilfelle det skulle være flere torsk der samtidig? Breiflabben på trædve kilo kunne man kanskje bare prøve å løfte etter kjakane, så den skulle nok bli med opp den også. 
Iben og jeg hadde litt mer moderate forhåpninger til jakten, mens Hans-Martin godt kunne tenke seg å få tatt en del bilder. Været hadde i det minste snudd fullstendig i forhold til sprengkulda for et par uker siden, og nå var det mer en vårlig følelse i lufta med plussgrader og glimt av sol. Det virket lovende for resten av dagen, uansett grad av fiskelykke. 

 

En sjønellik i sin fulle prakt.

 

Vi delte oss opp i to grupper, der jeg og Iben var i den ene, mens Hans-Martin og Severin var i den andre. Planen var å dykke på hvert vårt sted, for så å ha lunsj sammen og deretter bytte dykkesteder. Draktene og utstyret ble for det meste påkledd og gjort klart inne i varmen i rorbua, før vi durte av gårde mot dykkerplassene. 

 

Mudderbunn, neglesprett og kanonsikt i Syvdefjorden

De skiftende årstidene vi har i dette fantastiske landet er noe som gir friluftslivet varierte, spennende og unike dimensjoner. Med fridykking på vinteren har du ofte de litt kjipere tingene med at det gjerne er en del mindre fisk, og tidvis mye mindre varme. Til gjengjeld kan man få vanvittig god sikt, noe som kan gjøre naturopplevelsen langt sterkere. Under havoverflaten i Syvdefjorden var det omtrentlig dette som ventet oss. Kanonbra sikt, men ellers ganske skralt med levende vesener. Til tross for lite liv kan det være en mektig opplevelse bare det å svømme rundt og glo i slike området. Det som da gjerne skjer, er at de tingene man faktisk ser blir langt kulere enn hva de hadde vært hvis de hadde vært representert i hundretall.  

 

En sjørose var ute og viftet med armene.

 

Et dykk nedover et av rørene vi var på leit etter. Dette røret hadde litt småliv på seg, men pale, torsk og breiflabb var det lite av.


Når vi etter hvert fikk lokalisert rørene vi skulle dykke ved, begynte vi å lete iherdig etter palestimene. Det virket å være litt lite futt i røret vi hadde funnet, og palen virket heller ikke så sulten. En mindre lyr som svømte for seg selv var alt vi så av pelagiske fisk i denne omgang. Derimot skjulte det seg flere rødspetter rundt om på sand- og mudder bunnen, og et fint eksemplar fikk bli med opp igjen på land. Vi holdt oss i gang i en snau time før hendene begynte å gi beskjed om at nå var det på tide at eieren av disse labbene enten investert i ett litt tjukkere par vinterhansker, eller så å få røvi opp av isvannet og donere litt ferskt blod ut til fingrene. I denne omgang fikk det holde med sistnevnte. 

 

Kulde kan være en utfordring på vinteren, men det gikk stort sett bra. Her oppleves tilbakevendende temperatur i fingrene, som tidvis kan være følelsesladet.


Etter litt ihuga sveiving med armene fikk vi dytta noe blod tilbake i fingrene slik at finmotorikken holdt til å få åpnet litt småsnacks. Vi jogget oss så opp igjen til en gjennomsnittlig kjernetemperatur, før vi spent tok imot Severin og Hans-Martin ved lunsj-bordet. Mon tro hva de hadde sett, opplevd og fanget på deres dykk? 

Liv og rør
Når man dykker er det ikke alltid like lett å prate og kommunisere så voldsomt, samtidig som man kan oppleve mye kult. Da har man gjerne veldig mye man må prate om og dele i etterkant. Dette var hvert fall tilfelle når våre to andre turkamerater kom rullende opp på parkeringsplassen. Ut hoppet Severin, full i glede og iver. Røret de hadde dykket ved hadde vært i fullt driv, og palen hadde stått tjukt rett nedenfor og slukt alt hva den kunne komme over. Det som ved første øyekast kunne virke som et svart hull og stort mørke viste seg å være pale i hundre, om ikke tusen-tall. Til tross for dype dykk og hederlig innsats var dessverre ikke storfisken å se på dette stedet heller. 

 

Eller småsei om du vil. Ikke særlig stor, men den så ut til å trives godt på restemat fra anleggene på land.


Dog så trenger ikke en undervannsjeger fra Sogndal en ny norgesrekord for å si seg fornøyd med et bytte. Ser man i det hele tatt noe som helst som kan ligne på næring under havoverflaten er man sjelden vond å be, så sant man holder seg innenfor lover og regler. Litt selvskutt snadder på middagstallerken i studenthybelen kan gjøre godt både for magen, lommeboka og æren. Helt tomhendt var det dermed ikke mulig å returnere, og Severin fikk dermed landet to fine seier som ble tatt med hjem. 

 

 

Dugelig middagsmat


Etter at de hadde saumfart både høyt og lavt i palestimen, og tråla det nærliggende området etter breiflabb og steinbit uten nevneverdig hell begynte de tilbaketuren. På ett av dykkene langs sandbunnen får Severin øye på noe han har fantasert lenge om. En delikatesse uten like, servert til konger og adler på de fineste steder. Det var et lekkert kamskjell som lå der og lurte nede på bunnen, men etter at Severin fikk øye på det ble det ikke liggende i nevneverdig lengre tid. 

 

 

Lykke var stor etter at Severin fant sitt første kamskjell


Kamskjellet fikk være med til lunsjplassen, der vi fire dykkere spiste som konger. Skjellmuskelen ble broderlig delt i fire ujevne deler og konsumert på japansk vis. Lekkert smakte det, og med litt cola og sjokolade som supplement, var vi klare for en ny runde i sjøen. Vi byttet dykkeplasser, og håpte at lykken nå skulle stå oss bedre bi. 

 

Urban fridykking i Rovdefjorden

 

Industriell fridykking


Hva man finner glede i ved fridykking kan være så mangt, og det behøver slettes ikke være god undervannsjakt for å være moro. Selv om jeg kan sette svært stor pris på planter, dyr og fisk, så behøver det faktisk ikke være så mye av det heller for at det skal være fett. Jeg tror det å utforske og oppleve en helt ny verden er noe av det jeg synes er aller mest kult med fridykking. Og her ved disse rørene i Rovdefjorden var det litt som å være på en slags urban utforskertur i et post-apokalyptisk industri-landskap.
 

Palen kan skimtes under støvskyen. Underernæring lider de nok neppe av.


Ved enden av rørene blir restematen fra anleggene spydd ut på ti meteres dyp. Resultatet av det var ett etegilde uten like for palen, og sannsynligvis torsk, steinbit, breiflabb og flere til. Store røyklignende skyer kveilet seg ut fra rørene, og bredte seg ut over området. Det hele var et fascinerende og stilig skue, men også med en liten bismak. 
Spesielt appetittlig var det ikke å svømme rundt i denne restematen. Småbiter og støv lå tidvis over et større område rundt rørene og dekket vannmassene. Å skulle svelge noe av dette vannet var heller uaktuelt. Når vi kom oss vekk fra området ble det spyttet og skyldt grundig ut av kjeften. Vi tok gledelig imot iskaldt og ferskt smeltevann fra en elv vi måtte krysse, for å få renset oss litt.
Ifølge et par lokale bygdefolk vi møtte på land var ikke alle like fornøyde med denne anleggs-virksomheten, og det var tydeligvis litt debatt i bygda rundt det. Om det er rett eller galt har ikke undertegnete nok informasjon eller intelligens til å mene stort om, annet enn at det var en fascinerende opplevelse å dykke der. 

 

Severin på vei opp gjennom mørket og skyene


Heller ikke på denne andre runden med fridykking var storfangsten å se. Severin og Hans-Martin fikk visst øye på noen luringer i det fjerne, men de var for sky og langt unna for at det skulle være noe håp om å ta de med opp. Iben og jeg fikk oppleve palen som stod tett i tett oppunder røret, men vi var ikke fullt så sultne som det Severin var. Det var også noe litt rart med å skulle skyte denne småseien som stod der og ble matet på restemat fra industrien. Vi sa oss fornøyde med å fange de på kamera og netthinnen for denne gang.

Etter endt dykking bar det tilbake til rorbua der de ivrigste jegerne fikk filetert dagens fangst, mens Hans-Martin tok styringen på kjøkkenet. En nydelighet av en klassisk norsk taco, med litt godsaker attåt la en god føring for kveldens skitpreik og underholdning i Melodi Grand Prix.  


Søndagstur og fargespill
Noen morgenfugler kan nok ikke denne gjengen stemples som. Etter en bedagelig frokost var det dags for å komme seg tilbake igjen i vannet. Denne gangen dro vi i samlet kohort, for å gi Syvdefjorden ett nytt forsøk. 

 

Fine omgivelser og flott lys ga gode rammer for dykking


Sola begynte å lette på slørene og glimtet frem mellom skyer og fjelltopper. Med solid sikt i vannet og en munter gjeng lå forholdene til rette for vakre fargespill og god stemning. Et par harpuner blei i erkeoptimistisk stil også tatt med på dette dykket, men fokus blant gjengen lå mer på kos og moro, og å få tatt litt kule bilder og videoer. 

 

Sol, sky, fjell, vann og isbiter som tidvis kom driftene bortover og ga oss noen overraskende kakk både i hodet og føtter.

 

 

Lekkert lys, og en svevende dykker i bakgrunnen

 

Harpunen fikk hvile, og ble erstattet av kamera. Det er mye fint man kan fange med et kamera også. Severin er på vei ned på dypet etter breiflabb og rødspetter i bakgrunnen.

 

 

Iben prøver å få lokket frem sjøanemonen, men denne var visst litt for sjenert.

 

Med solen som lyste opp vannet og varmet ryggene våre ble temperaturen også langt mer overkommelig på dette dykket. Med litt mer aktivitet og en liten rast på noen soloppvarmete steiner, klokket vi oss inn på både turens og vinterens lengste dykk. I overkant av halvannen time plasket vi rundt og nøt sikten, friheten og omgivelsene. Severin fikk også tak på et par beist av noen rødspetter. Det var med nød og neppe vekten som var blitt tatt med, som kun gikk opp til 200 kg, holdt. Vi fikk til slutt gjort noen gode avlesninger. 

 

Optimismen var stor under planleggingen, og med litt godvilje kom den store vekta godt til nytte. Offisiell vekt på Rødspetten viser her omtrentlig 30 kg. Trolig litt mer. 


Tilbake igjen ved rorbua nærmet det seg hjemtur, men i og med at vi tross alt bodde på en rorbu, der vi omtrent kunne hoppe i havet fra soveromsvinduet var det vanskelig å skulle dra derifra uten å ha tatt et lite dykk der også. Istedenfor da å komme seg inn og få seg en varm dusj valgte den yngre garde å sveive seg uti sjøen en siste gang for helgen. Det var en liten mental prosess å skulle gjøre seg klar for nok et dykk, men når man står i vannkanten og er klar for å sette i gang så angrer man sjeldent. Vi hoppet uti og fikk oss en fin liten halvtime i sjøen. 


Steinete undervannslandskap. Det er alltid spennende å se om det er noe som har tatt bolig under steinene.

 


Kråkebolle-rakett


Restefest og avreise
Mens ungfolene herjet i sjøen hadde Hans-Martin stelt i stand restene fra gårsdagens fiesta, og begynt prosessen med å rydde seg ut av bua. Påfyll av mat og drikke gjorde godt i slitne skrotter etter en lang dag i sjøen, og var sårt nødvendig før hjemreisen stod for tur. 

Til tross for en kald årstid, lite storfangst og en helt ukjent turgjeng gikk helgen over all forventning. Den var spekket full med herlige opplevelser og minner både over og under vann, og nye gode vennskap og dykkekompiser var blitt etablert. 


Tusen hjertelig takk for turen til Iben Jeppesen, Severin Skattum og Hans-Martin Martinussen. 
Hilsning Magnus Sandven

 

Produktet du valgte er lagt i handlekurven